Tunge løft – mentalt sterkere?

Knebøy, benkpress og markløft. 3 øvelser. Mental helse. Er det mulig å løfte seg mentalt sterkere?

Jo tyngre løftene er, jo høyere blir stemmen i hodet som sier at du ikke klarer det. Den stemmen som er med deg 24/7 og som du daglig kjemper imot, en stemme som blir forsterket når du tviler på deg selv. Flere som kjenner seg igjen?

Min erfaring etter det første stevnet i styrkeløft, er at den negative stemmen ikke har vært like fremtredende som tidligere. Så, hva har skjedd med den overvektige jenta med dysleksi, som gruet seg til gymtimer på skolen og å fremføre/stå foran andre? Hun blekner mer og mer med tiden som går. Er fortsatt newbie, men skal trene og pushe meg så jævlig ut av komfortsonen!

Fuck cancer

En person som før var full av liv, er alvorlig syk. Å se denne personen i sykesengen trigget noe. Det kom en tåre etter besøket. Det skal nevnes at jeg ikke kjenner vedkommende så godt, men situasjonen var kjent, sett det før. Det gjør noe med deg å vite at personen som ligger i sykesengen fremfor deg, som puster og eksisterer, kanskje ikke lever om en uke eller en måned.. Kreft er en uforutsigbar sykdom. #fuckcancer

Mine tanker går til alle kreftrammede og pårørende.

Livet går videre

Stor jenta ja. 26 år, snart 27. Hmm. Hva ville storebror syntes om mine valg så langt i livet? Kanskje like greit å ikke vite.

Det er så klisjé at det er på grensen til kvalmt, men tror han hadde satt pris på at lillesøs lever livet, får nye erfaringer og opplever det livet har å tilby. Ikke bare eksisterer.

Aldri undertrykk sorgen. Det går for en stund, men før eller siden må en kjenne på sorgen og savnet for å komme videre, eller i hvert fall lære å leve med det. Det er tøft som faen, men livet går videre.

Kreft bryr seg ikke

«Cancer dosen’t give a shit» mtp hvem du er, hva du jobber med, hvem dine nærmeste er. Bryr seg ikke, kjører sitt eget løp. 

Kreft kan ramme alle. Hvis du er pårørende eller er diagnostisert med kreft, vet du hvor mye det påvirker livet. Uansett utfall av sykdommen, den kommer til å påvirke deg. Du er «merket» for livet.

Mister du en nær person grunnet kreft, må du leve med det resten av livet. Er du mentalt sterk nok til det? Det er en stor påkjenning å leve med et tomrom, som kommer til å være der til den dagen du dør.

Eller kanskje du har en nær person som har overlevd kreft. Da skal du være takknemlig.

Er du ikke pårørende, men lever med en kreftdiagnose? Da vet jeg ikke hva jeg skal skrive. Vet ikke hvordan det er å ha kreft, har bare erfaring som pårørende.

Kreft er en brutal og uforutsigbar sykdom. «Cancer truly dosen’t give a shit about your life.»

Antidepressive legemidler eller trening?

Som nevnt i et tidligere blogginnlegg, så er det forskjell på forbigående sørgeprosesser og depresjon(negativ tenkning, selvmordstanker, lav selvtillit osv). Har slitt mer eller mindre siden jeg var 13 år, og det sies at hjernen er ferdigutviklet rundt 25 årsalderen, betyr det at tankegangen per dags dato skal vare livet ut? Så, for ca. 2 uker siden bestilte jeg legetime. Skulle forhøre om antidepressive legemidler. Har aldri brukt det før, så vet lite om blant annet bivirkninger. Var fast bestemt på at nå er det nok, eneste løsning er medikamenter, kanskje alt blir bedre hvis man får «litt hjelp». Men hvorfor ikke oppsøke psykolog? Mange finner hjelp i det å snakke, men snakking er ikke for alle. Vet nøyaktig hva som er «galt» (hvis det kan skrives slik), ingen trenger å fortelle meg det. Har lest litt om at mobbeofre kan slite lenge med ettervirkninger, som Posttraumatisk Stresslidelse (PTSD). «Har du ikke kommet over mobbingen ennå?» Noen har stilt meg det spørsmålet. Jobber med saken. Det tar tid. Bli mobbet selv i 7 år, så kan du føle på kroppen hvordan det er å leve med det i voksen alder og prøve å komme deg ut av det. Det hjalp ikke akkurat på min «recovery» å se min egen bror ligge for døden, hvis jeg kan skrive det slik. Traumatisk nok det også! #Fuckcancer

«Cluet» er å finne og bruke hjelpemidler som man kan leve med.

Trening er en stor del av livet, og i den forbindelse kom jeg til å tenke på hvordan antidepressive legemidler kan påvirke dagsformen mtp bivirkninger? Hvis bivirkningene påvirker negativt evnen til å jobbe og trene, så er slaget allerede tapt. Trening har nærmest fungert som terapi, men det føles ikke alltid som det er nok. Trenger noe mer for å føle seg enda bedre. Men hva om medikamenter ikke er nok i lengden det heller, hva om behovet for å føle seg bedre blir større igjen? Hva løsningen da? Øke dosen med medikamenter, som igjen kan det føre til økt risiko for misbruk/avhengighet?

Så har tatt et valg. Legetimen ble avbestilt dagen før. Antidepressive legemidler kan være et alternativ, men ikke nå. Skal bruke trening aktivt for å forbedre min psykiske helse.

Det er også en grunn til at jeg har satt et spesifikt mål med min fremtidige trening(er ikke helt klar for å fortelle hva det er ennå). Rett og slett teste min psykiske og fysiske styrke. Kan man til en viss grad «behandle» seg selv?

Hvis det er noen som har erfaringer med antidepressive legemidler, psykisk helse og trening, så er det bare å ta kontakt på mail eller PM på facebook:)

Take it up a notch. 

Større setemuskulatur er vel og bra, men føler at det blir litt snevert og overfladisk. Tenker at det er på tide å «take it up a notch». En sterk kropp er ikke å forakte. Mitt nye mål med treningen krever at man er tøff i hovudet –  et langsiktig mål. Kommer vel an på hvordan man definerer «tøff i hovudet», men føler at temperamentet mitt kanskje er en fordel, i forhold til det jeg skal bedrive tiden med fremover. Det er vel ikke til å «stikke under en stol» at Teig-slekta har et temperament, man bare ser det ikke så ofte. Når det først kommer frem, så er det ganske synlig.. 😂

Mens vi er inne på hvordan man er tøff i hovudet, kanskje det er på tide å bruke all den dritten som har skjedd i fortiden til noe mer fornuftig? Kanskje på tide å bruke de vonde følelsene til å prestere?

Kommer tilbake til hva mitt nye mål er..^^

Psykens effekt

Nå har det gått 3 timer siden siste måltid. Hva skal neste måltid bestå av? Er egentlig ikke så sulten, men skal spise hver 3.time. Hva skjer hvis jeg ikke spiser til planlagt tid? En skal spise når en faktisk er sulten, ikke fordi det er en «tvangstanke».

Stress er ubehagelig. Hva kan gjøres for å bli kvitt den ubehagelige følelsen? Spise! Det er «løsningen» (!), men er det en gunstig løsning på sikt? Innser fort at jeg ikke har ernært kroppen riktig, men latt følelsene styre mitt forhold til mat.

Matlysten er ikke helt på topp. Kan egentlig bare ta en kaffe med melk. Får energi av det. Skal løpe over en time, men det holder med den kaffen. Skal holde vekten nede. Føles godt å ha kontroll over matinntaket og treningen.

Kroppen føles sliten, men skal trene for det. Skal ikke droppe treningen «bare» fordi jeg er sliten, kanskje kroppen kvikner til når den er i aktivitet. For en stund går det greit, men etterhvert så føles kroppen tyngre og tyngre, og merker at treningen går utover min mentale helse. Blir fort irritert og trekker meg unna folk. Treningen og matrestriksjonene påvirker også utseendet. Ribbeina synes mer og ansiktet er mye mer markert, og det er egentlig ganske fint å være tynn. Men vet innerst inne at kroppen ikke er frisk – menstruasjonen er fraværende. 

Psykens effekt på kroppen har vært destruktiv på mange måter. Kroppen har ikke blitt behandlet så bra opp gjennom årene, men likevel fungerer den og tilvenner seg nye øvelser/belastninger fort. #påtideåtavarepåkroppen

Newbie

Å være nybegynner, såkalt «newbie», er litt skummely ja. Ingenting jeg frykter mer om dagen enn utfall bakover i smithmaskin.. Skumle saker. Må for all del ikke glemme knebøy med stang. Jada, var redd for det også (redd for å tippe bakover😂), men nå begynner jeg å bli «venn» med knebøy(«vennskapet» kommer sakte, men sikkert). Skal ikke kimse av stahet. Kan komme langt med det. 

Styrketrening generelt er ganske nytt, og det kan være litt demotiverende å være helt fersk(kan ingenting), men alle må jo starte et sted. Prøve nye ting, få erfaring og ikke minst veiledning.

Kanskje det å sette opp konkrete mål, uansett hva du driver med, kan gi den motivasjonsboosten du trenger? Da har du noe å jobbe etter. «Itjnå som kjæm tå sæ sjøl.»

Én setning..

Det er nå slik en gang at skrivefeilene eksisterer i aller høyeste grad (skal ikke se bort fra at det er noen skrivefeil i dette blogginnlegget også..) Nei, droppet ikke ut av skolen altså, men det er slik at dysleksien har et eksponeringsbehov fra en tid til en annen, noe dyslektikere er godt kjent med. Og når det kommer til lesing, så er dysleksien på plass der også. Trofast med andre ord.

Dette skjedde nylig, skulle lese en bok høyt for en gutt på 4 år. Ikke noe avanserte greier, en enkel barnebok. Regnet med at det skulle gå smooth. Tja.. Det gikk smooth «for en staket stund», men så er det denne dysleksien da, og det var snakk om én setning. Én setning som jeg ikke forsto sammenhengen av, og dermed ikke evnet å uttale riktig(tok bare litt tid..) Tror jeg ble «noen år eldre» før jeg klarte å uttale den setningen riktig. Tenkte bare: «Takk gud for at han ikke kan lese, og forhåpentligvis ikke hører så nøye etter.» Kleint da, 26 år og det skal én setning til for at jeg blir satt ut.. Yey. Sånn går no dagan.

#evneveiklivetut #slutteraldriåleseogskrive

«Skal du bare gi opp?»

Hmm, skal du det? Er du en slik person som gir opp så fort du møter litt motgang?

Hjernen påvirker hvordan vi takler motgang, men også livet generelt. Det er spesielt én stemme, som er en skikkelig j*vel, og som påvirker negativt hvordan man takler livet: «Du klarer ingenting», «du er ikke verdt noe», «kanskje det beste er å ta ditt eget liv, så slipper du å være en belastning for andre». Den stemmen er ingen spøk. Livet er hardt, og ingen av oss kommer til å overleve, vi alle skal dø en dag. Noen tidligere enn andre..

Husker en av de siste gangene jeg så min bror før han døde, han lå i sykesengen på Radiumhospitalet, blek og avmagret. Kreften hadde spredd seg og han hadde ikke lenge igjen å leve.. Noen av mine siste ord til han var: «Jeg er glad i deg.» Var ikke stort mer jeg klarte å si, selv om jeg visste at han snart skulle dø.

Jeg er 26 år nå. Han ble bare 24 år.

Vi som lever uten alvorlig sykdom og har muligheten til å bli gamle, er ufattelige heldige, selv om vi møter motgang i livet.

Hvordan du lever livet og takler motgang, er opp til deg selv.

«Skal du bare gi opp?»