Fremhevet

Livet med sorgen

Når en mister et menneske som står en nær, så påvirker det livet. Den dagen broren min døde, døde en del av meg også. Skal ikke skrive på deres vegne, men vil nå tro at foreldrene mine og søsknene mine opplevde noe av det samme. Det kan gå lang tid mellom hver gang jeg besøker graven hans. Er det ikke rart, siden jeg savner han så mye? Hvorfor ikke oftere? Er det livet som kommer i veien, eller smerten jeg føler når bekreftelsen på at han er død er rett foran meg? Begger deler? Jeg får dårlig samvittighet for å leve videre, men samtidig hadde han nok satt pris på at jeg gjør det. Det er ikke meningen å «rulle rundt» i selvmedlidenhet, men sorgen kan være komplisert. Uansett hva som skjer kommer det alltid til å være et tomrom i livet mitt, skulle så gjerne ønske at han levde. At han kunne vært med til USA, på bursdagsfeiringer, jul, familiesammenkomster.. Hvis han hadde vært i live i dag, hva hadde han gjort da?

I perioder har jeg bilder av han fremme, men når påminnelsen om at han ikke er blant oss blir for tøff, legges bildene bort. Jeg har ikke akseptert at han er død, men må leve med sorgen hver dag. Bare de som har opplevd å miste noen skjønner hva jeg mener, men igjen, alle bearbeider og lever med sorg forskjellig. Men, en ting er sikkert, ingen skal dø 24 år gammel. Vi sees igjen storebror, men først skal jeg leve (prøve, selv om ting ikke går som planlagt) ❤