Tankekors

Det nærmer seg snart reunion for oss som gikk av Runni Ungdomsskole i 2006. Blir spennende, men litt rart også. Må ærlig innrømme at jeg var usikker på om jeg i det hele tatt skulle dra dit. Men siden frk Janson Teig er så forferdelig ærlig nå, så kommer det en innrømmelse til. Det er vel noen mennesker jeg, ja, gruer meg til å se, hvis dem dukker opp vel og merke. Derav usikkerheten knyttet til det å dra. Har nevnt det utallige ganger før, men mobbing sitter i ennå. Ja, det er lenge siden. Ja, livet går videre. Det nytter ikke å sitte i fortiden, eller du kan gjøre det, men det er meget bortkastet tid. Men mobbing former deg på et eller annet vis. Det kan hende at de som mobbet meg, ikke husker hvem jeg er eller rett og slett gir faen, er realist også. Det er uansett et tankekors, hvis jeg ser de igjen. Altså, det er ikke så mye jeg får gjort nå. Men tanken har slått meg (dro til meg vettu): Tenk om jeg ser dem. Merkverdig.

Mange mobbeofre kan nok relatere seg til det å grue seg til reunion eller ikke vil dra på slike arrangementer i det hele tatt. En del faktorer spiller inn, som for eksempel hvor alvorlig mobbingen var, hvor sterk en føler seg mentalt til å møte de som mobbet, osv. Men det er synd å ikke dra, så jeg drar på reunion. Satser på at det blir bra:)

Mens vi er inne på temaet mobbing, så var jeg på arrangementet «Vi slår et slag mot mobbing» på Årnes. Det ble sagt mange meningsfulle ord med humoristiske innslag innimellom. Humor slår aldri feil (stort sett). Musikk var det også. Føltes bra å være der, støtte en god sak.