«Hvorfor går dere fra meg?»

«Hvorfor går dere fra meg?» er et dikt som jeg ble tipset om fra en bekjent.Vedkommende ville også at jeg skulle bruke diktet i sammenheng med et blogginnlegg om mobbing.

«Hva er det med meg som gjør at dere ikke vil leke med meg? Er jeg dum? Er jeg slem? Er jeg stygg?» Dette er noen av setningene fra diktet. Disse tankene er vel ikke helt ukjent for et mobbeoffer: «Hva er galt med meg? Hvorfor blir akkurat jeg mobbet?» Er det noen som har et fornuftig svar her, som gir mening?

Jeg har ingen gode svar hvorfor enkelte velger å mobbe, eller at mobbing i det hele tatt eksisteter. Det fører med seg absolutt ingenting positivt. Kanskje vedkommende som mobber andre, har et problem med seg selv eller andre mennesker, og finner en måte å utøve denne frustrasjonen på ved å påføre andre smerte ? Gir det mening? Godt mulig jeg tar feil.

Mobbing er et stort problem, og så opplyst som det er nå, har det vel aldri vært før. En ser støtt og stadig i sosiale medier både mobbere og mobbeofre som står frem, kampanjer mot mobbing og ulike tiltak som skal redusere mobbing. Kan vel sette et spørsmålstegn ved denne opplysningen, hjelper det eller forverrer det problemet? Ikke misforstå meg, det er flott at fokuset blir rettet mot mobbing, som har negative effekter på et individ, og at det settes i gang tiltak for å få «bukt» med dette problemet. Det er en grunn til at jeg skriver om det selv, men kan det virke mot sin hensikt når det stadig er i medias søkelys? Blir folk for å si det litt dumt «immune», mister interessen for å redusere mobbing? Blir det for mye?

Mobbing kan forekomme som psykisk og fysisk mishandling. Fysisk er vel kanskje typisk gutter, mens jenter bedriver en form for psykisk mishandling, i form av utfrysning blant annet. Utfrysning er noe av det jævligste som er. Det ødelegger mye. Ingen fortjener å være ensomme.

Til dere som mobber: Er dere stolte over dere selv? Hvordan føles det på samvittigheten at dere potensielt har ødelagt et annet menneskes liv, eller ført et menneske til å begå selvmord? Eller kanskje dere har skapt et monster? Når jeg skriver «monster», så sikter jeg til skoleskyting i USA. I noen tilfeller, så har det vært tidligere mobbeofre, som på et tidspunkt har fått nok, og latt sin frustrasjon/smerte gå utover uskyldige mennesker.

Jeg har ingen sympati for mobbere og i mine øyne er de ikke verdt mye. Jeg har til dels akseptert at fortid er fortid. 7 år som mobbeoffer er forbi, jeg må videre med livet mitt. Og det innebærer kanskje tilgivelse? Det er ikke lett å tilgi. Hjertet mitt er tydeligvis ikke stort nok til at jeg klarer det. Ikke nå i hvert fall, kanskje på et senere tidspunkt.

12966512_10209047474803819_1103930467_n