Mindre mat

Har vel innsett det nå: Må spise mindre mat. Trener styrketrening 3-4 ganger i uken, og er relativt sterk i  kroppen og har en ok muskelmasse, men.. Jeg spiser for  mye mat, ergo ligger mest sannsynligvis i energioverskudd, noe som betyr at min muskelmasse ligger «skjult» under et lag av fett. Så potensialet er der for å få definerte muskler, men må gjøre noen kostendringer for å utnytte potensialet fullt ut. Ingen tvil, jeg elsker mat og der sliter jeg litt. Det skal nevnes at jeg ikke er spesielt begeistret for lettprodukter, så har en utfordring foran meg: Hvordan kombinere matnytelse og kostrestriksjoner? Her er det en jobb å gjøre.

Potensialet for å få definerte muskler er  jo der, men må ned i fettprosent, hvis muskelmassen skal synes mer. Fakta er at jeg er litt chubby og dessverre har anlegg for å få pondus, at fettet i større grad legger seg på magen enn på lår og rumpe!

 

Var ganske slank i mai 2015, da bildet under ble tatt. Snart 1 år siden. Jobber jeg hardt nok, så kan jeg oppnå målet mitt.

godt trent

Mål:

13091743_10209255121194849_18707016_o

Sommerkroppen 2016

Sommerkroppen 2016, er den innenfor rekkevidde? Det evige maset om «sommerkroppen» hvert bidige år, som betyr beinhard trening og strengt kostholdsregime fra januar-februar til juni, mens i juli og august er det utskeielser for alle pengene. Mange måneders hardt arbeid går på kort tid rett vest, til fordel for kortvarig nytelse som setter seg som et lite hyggelig minne på sidebena, lovehandles anyone? Konklusjonen er at sommerkroppen ikke er et varig prosjekt, og stort sett bare er forbeholdt sommeren. Kanskje like greit.

Det er alltid morsomt å se mennesker som skal utføre dette prosjektet.Veldig underholdende, fordi det fungerer svært sjelden over lengre tid. Blir nesten som en kur istedenfor livsstilsendring. For min del gir jeg langt faen i hele sommerkroppen, eller til en viss grad da. Er så lei hele konseptet, men det er ikke til å unngå likevel. Bladene bugner snart av  kvinner som angivelig har denne beryktede sommerkroppen, og mer eller mindre antyder: «Har du ikke denne sommerkroppen, så for all del ikke vis deg i bikini, din ….»

Kanskje på tide å vokse opp og glemme dette kroppshysteriet, eller påvirker det oss kvinner uansett alder?

Min kamp mot kroppshysteriet er godt som tapt, jeg er realist, men det er lov å prøve seg for det.

1912308-10-1420708160598

Dagen er her

Endelig! Dagen vi så kjært har ventet lenge på, «Fra Båstad til» er i gang om noen timer. Da er det hæla i taket og tenna i tapeten. Ordentlig bygdefest, men det er ikke hvilken som helst bygdefest. «Fra Båstad til» er en frivillig organisasjon som har fokus på å hjelpe de menneskene som trenger det aller mest, for eksempel kreftpasienter, og i den forbindelse arrangeres det en årlig festival i Båstad.

Under kan du lese mer om organisasjonen.

http://frabaastadtil.no/

 

Push up-bikini på en 9-åring

Skulle vel egentlig gå flere dager til før jeg blogget, men hva kan jeg si? Digger blogging, så kunne ikke la være. Ble litt rastløs, så da kan vi gå rett på sak.

Hva tenker du om at jenter ned i 8-9 årsalderen bruker bikini? Eller hva med jenter ned i 1 årsalderen?  Jepp, dette minimale badeantrekket finnes også for de aller minste. Ganske sykt. Synes du bikini er passende badeantrekk for småjenter, eller passer det bedre til tenåringsjenter? Småjenter blir brått «voksne» når de har på seg antrekk som egentlig er for voksne kvinner. Bikini er vel generelt ment til en voksen kvinnekropp. Muligens jeg har et konservativt syn på hva som er passende badeantrekk for de minste. Selvfølgelig finnes det søte badeantrekk som er ment til småbarn, det jo ikke slik at en skal pakke vekk ungen på stranda. Men for faen, push up- bikini på småjenter? Hadde jeg for eksempel sett min niese på 9 år med en slik bikini, så hadde jeg begynt å grine. Og det hadde ikke vært gledestårer for å si det sånn.

I et så utseendefokusert samfunn, så er det uheldig med slikt fokus på kropp i så ung alder. Det kan få konsekvenser på sikt, da spesielt unge jenter er ekstra utsatt for å utvikle spiseforstyrrelser. Og ikke minst, så er det feil at barn blir seksualisert på denne måten, det er jo sannheten.

Men samfunnet har faktisk kommet til det stadiet at push up- bikinier er tilgjengelig for småbarn. Ok?

http://www.minmote.no/#!/artikkel/22921059/push-up-bikini-for-smaabarn-sjokkerer-selges-i-norge

På’n igjen

Det måtte skje før eller siden, jeg har startet opp med p-piller. Igjen, etter 1 år med pause. Og jeg skal gå rett på sak: Jeg føler meg som en dass. Humøret er på bånn. Energien er likedan. Akkurat som om noen har slått av en bryter, jeg er helt ut og kjører. Bare det å gå tur, gå til jobben eller ordne oppvaskmaskinen føles som et stort ork. Det er ikke så lenge siden jeg startet opp med p-piller. Merket er Microgynon. Kanskje ting bedres over tid, jeg tenker at kroppen må bli vant til den mengden hormoner som er i p-pillene og justere seg deretter. Det er kanskje derfor humøret og energien er på bånn, fordi kroppen må tilpasse seg hormonene den får tilført, og det er hormonene som styrer humøret. Hvis ikke jeg blir bedre, så burde jeg kanskje forhøre meg om andre prevensjonsmidler.

Det er virkelig ikke kult å føle seg slik som dette. Det jeg har mest lyst til å gjøre er å sove. Kanskje jeg skal ta en liten pause fra bloggingen. Bare for noen dager.

 

En liten matglede

Er egentlig litt flaut å innrømme det, men jeg spiser en New Energy hver dag og gir egentlig langt faen i å telle kalorier. Kanskje det ikke er det mest fornuftige, men den sjokoladen er en matglede. Å spise mat uten å telle kalorier er lykke. Små gleder vettu. Men gjør det meg til en dårlig ernæringsrådgiver? At jeg spiser sjokolade og ikke teller kalorier? Til tross for noen anstrengelser i forhold til søtsaker, så har jeg ellers et ganske avslappet forhold til mat. Jeg verken teller kalorier, utelater matvarer fra kostholdet, bruker slankepiller eller drikker shaker. Er ferdig med denslags. Nå er det «normalt» kosthold som gjelder, og det innebærer grønnsaker, kjøtt, fisk, kornprodukter, meieriprodukter og søtsaker.

Til tross for et variert kosthold, så burde jeg som ernæringsrådgiver heller bytte ut sjokoladen med for eksempel et eple. Det er et fornuftig valg. Kroppen blir gladere også, vitaminer og fiber fra et eple er ikke å forakte. Men gjør det meg glad? Kan det eplet gi meg den samme gleden som sjokoladen jeg er så glad i? Føler en viss usikkerhet der. Hva vinner, fornuften eller matgleden? Jeg vet hva som er det fornuftige valget, men jeg tror matgleden vinner. Betyr det at jeg er en usunn ernæringsrådgiver, at jeg ikke burde rådgive folk til å spise? Eller er det å tillate seg den sjokoladen, uten å få panikkanfall og dårlig samvittighet, et tegn på et fornuftig forhold til mat?

Det er veldig inspirerende med alle matoppskriftene som finnes, men en ting som irriterer meg (alltid et eller annet som irriterer meg) er hvor opplyst energiinnholdet i maten er. Det behovet folk har for å vite hvor mye kalorier det er i maten, ødelegger så mye. Faen, noen ganger vil jeg bare ete for eksempel ett pizzastykke uten å vite hvor mye kalorier det er i det (som generelt er ganske mye). Vil du konstant bekymre for energiinnholdet i maten, slå deg for all del løs, se hvor mye glede det bringer.

I enkelte tilfeller så er det greit å veie maten, som en veiledning i forhold til porsjonsstørrelse og lignende, spesielt i vektreduksjonsfaser.

Helt ærlig, skal prøve å avslutte med noen kloke ord, men…

thKUR7FPBJ

 

Dårlige mennesker

Dårlige mennesker, eller en annen betegnelse er «shitty people»! Du vet, mennesker som på en eller annen måte alltid får deg til å føle deg dårlig, vær du sikker på at bare 5 minutter med slike mennesker, så er hele dagen ødelagt, eller hvis vi legger på litt ekstra, selvfølelsen i flere dager. Hvorfor er det så fryktelig vanskelig å kvitte seg med slike mennesker? Hva er det å spare på? Disse menneskene ødelegger deg bit for bit, hver eneste positive ting du kommer med, så er det alltid en underliggende spydighet eller negativitet som respons. Det slår ikke feil. Spydigheten kan være «pakket» inn, med andre ord, kanskje ikke så lett å oppfatte med en gang, og vedkommende kan gi komplimenter også. Det er ikke jævelskap hele tiden.  Det er kanskje derfor det er så vanskelig å gi slipp, fordi de ikke er typiske mobbere? Jeg vet virkelig ikke helt hva det er med slike mennesker, men det virker som om de bryr seg og vil hjelpe, men i realiteten bringer de deg egentlig bare mer ned. Intelligente og utspekulerte er slike mennesker, og det er en skummel kombinasjon.

67cf3dd7bdc3ee860b88b1ac319065a7

Alle mennesker har sine svakheter/dårlige sider, men det er ikke ensebetyende med at en er et dårlig mennesker for det. Det er lov å gjøre feil. Det er lov å angre. Men de type menneskene jeg snakker om, er av en annen jævlig karakter.

uten navn