Å blogge

Siden jeg startet å blogge i august, så har jeg skrevet om mye, og til tider mye rart. Alt fra ungdomsforelskelsen min til trening til selvmordstanker. Den sistnevnte er noe av det dystre slaget, og er ikke akkurat hverdagskost kanskje. Det er noen innlegg som jeg har vært usikker på å legge ut, men som jeg har lagt ut uansett. Jeg har forståelse for det at jeg kan bli gjort narr av, at folk rister på hodet og tenker: «Hva faen er det hun legger ut?», og da tenker jeg spesifikt på blogginnleggene som tar for seg temaer som blir oppfattet som tabu. Tanken har vel streifet meg at hvis jeg har for eksempel møter noen på butikken, at det er merkelig hvis vedkommende vet mye om meg, men jeg ikke vet noe om vedkommende. That’s weird.

Sannheten er at jeg digger å blogge og er takknemlig for at jeg har muligheten til å skrive. Bloggingen har hjulpet mye det siste halvåret. Det har vært nesten som terapi å skrive. Men jeg skriver ikke bare for min egen del. En del av blogginnleggene tar for seg temaer som folk kanskje kan kjenne seg igjen å tenke:» Sånn har jeg det også.»

Jeg vet ikke hva bloggingen vil bringe i fremtiden. Kanskje ingenting. Men jeg har ingen tanker om å slutte med det første.