Skrekk og gru

Ahh, jeg forguder skrekkfilmer. En ordentlig bra skrekkis er etterlengtet. Det som er så jævlig synd, er at det lages så mye dritt innen skrekksjangeren, det er ikke mye som sjokkerer lenger. Dessuten er det stort sett de samme historiene som går igjen: Enten en vennegjeng som drar på tur, og så er det en psyko som løper rundt og dreper, eller det er en jente med mørkt hår og hvit kjole som hjemsøker folk. Blir litt kjedelig i lengden.

Men jeg ser kanskje «lys i enden av tunnelen», og det er muligens noen godbiter på lur.

«The Boy» virker definitivt creepy, da jeg selv misliker (for å si det mildt) dukker.. Blir nesten fysisk uvel.

 

«Lights Out» virker nokså kul. Spennende!

 

Har du noen gode forslag til skrekkfilmer, så tas det imot med et stort takk:)

Å blogge

Siden jeg startet å blogge i august, så har jeg skrevet om mye, og til tider mye rart. Alt fra ungdomsforelskelsen min til trening til selvmordstanker. Den sistnevnte er noe av det dystre slaget, og er ikke akkurat hverdagskost kanskje. Det er noen innlegg som jeg har vært usikker på å legge ut, men som jeg har lagt ut uansett. Jeg har forståelse for det at jeg kan bli gjort narr av, at folk rister på hodet og tenker: «Hva faen er det hun legger ut?», og da tenker jeg spesifikt på blogginnleggene som tar for seg temaer som blir oppfattet som tabu. Tanken har vel streifet meg at hvis jeg har for eksempel møter noen på butikken, at det er merkelig hvis vedkommende vet mye om meg, men jeg ikke vet noe om vedkommende. That’s weird.

Sannheten er at jeg digger å blogge og er takknemlig for at jeg har muligheten til å skrive. Bloggingen har hjulpet mye det siste halvåret. Det har vært nesten som terapi å skrive. Men jeg skriver ikke bare for min egen del. En del av blogginnleggene tar for seg temaer som folk kanskje kan kjenne seg igjen å tenke:» Sånn har jeg det også.»

Jeg vet ikke hva bloggingen vil bringe i fremtiden. Kanskje ingenting. Men jeg har ingen tanker om å slutte med det første.

 

 

Nytt løp 2016?

Visste du det at jeg har gjennomført Oslo Maraton, altså helmaraton med sine 42 km? Surprise! Tiden var vel 6 timer, hvis jeg ikke husker feil. Jada, vet det er laaang tid. Nesten litt flaut. Året var 2012, så det er noen år siden og det er vel på tide å melde seg opp til et nytt løp, men ikke Oslo Maraton denne gangen. Asfaltløping er så monotont og kjedelig over en lengre tid, og dessuten har jeg prøvd det. Har tenkt på noe i retning Oslo Toughest. Det arrangeres i Holmenkollen, og løpet er tøffere (selvfølgelig) enn vanlig maraton. Hindringer, gjørme, vann, ja trenger jeg å skrive mer? Blir sliten bare av å tenke på det. Men det hadde vært sinnsykt kult å gjennomføre et slikt løp. Tenk for en mestringsfølelse en får.

Løping har jeg holdt på med i mange, mange år, så det er en treningsform jeg trives med. Et variert underlag er viktig med tenke på skader knyttet til knær og ankler, så jeg løper i motbakker, skogen og på asfalt.

Så kanskje det blir et nytt løp i 2016?

 

 

 

 

«One Of Us Is gonna Die Young»

Det stemmer, «One Of Us Is Gonna Die Young». Det er dessverre ikke alle som får muligheten til å leve livet som det er ment, og med det mener jeg av alderdom. Det kan være mange grunner til at enkelte dør unge, enten det er sykdom, ulykker eller selvmord. Uansett utfall, så er det å dø ung urettferdig og tragisk. Jeg tenker en del på de menneskene i livet mitt som har dødd unge, min bror som bare ble 24 år gammel og min venninne som bare ble 8 år. Begge døde av kreft. De er stadig i tankene mine ❤

Bamsen sitter fortsatt trofast hos min bror ❤ Nei, du ser ikke feil, det er faktisk mose på bamsen:P

bamse

Det er viktig å leve livet og ikke bare stresse rundt. Men faen, det er lettere sagt enn gjort. Det er mye som skal gjøres i løpet av et døgn, og det er fort gjort å ta menneske rundt seg for gitt. Lett å tenke at de alltid kommer til å være i nærheten uansett.

Ta vare på de menneskene en har rundt seg. Før en vet ordet av det, så kan det være for sent. Det er ingenting i livet som er garantert, definitivt ikke hvem som skal leve livet som det er ment.

Tankene mine går også til de uskyldige som mistet livet i terrorangrepet i Brussel i dag.

Avslutter med det svenske bandet «The Ark». Sangen «One Of Us Is Gonna Die Young» er fantastisk.

 

Nu vel, humor…

Nu vel, humor kommer i mange former. Ingen tvil der! Om alle formene for humor er like bra, kan vel diskuteres. Etter en tøff uke med utfordringer, så ønsker jeg helgen velkommen med all den humoren den kan bringe. Jeg diskriminerer ikke!

Snapchat ja. Har både fått og sendt diverse snapper som er litt utenom det vanlige. Tenker så meget på den nye funksjonen som gjør at du blant annet kan bytte ansikt, type «face swap» og få ansiktet forvridd. Moro! Jeg har ledd så jeg har grini, rett og slett. Man får ikke mer moro enn den man lager selv!

Det er definitivt en som er fornøyd med tilværelsen (ser jo så jævlig dum ut;P). Happy face 1..

bilde1

 

Oi, oi! Definitivt happy face 2..

12825475_10208763532185431_1977750387_n

 

Nå som det er helg, så er det kanskje bedre tid for å lage mat fra bunnen av. Hvem blir vel ikke inspirert av Wenche?;P

1064151-7-1383319494595

 

Haha, genialt^^

14f20a66449278085607b75af23af0e98091.png

wm_strip_dk_20101109

God helg;)

Da er det gjennomført

Yey, endelig er foredraget gjennomført og jeg kan puste lettet ut. Jeg har drevet med dette foredraget i en måneds tid, så var litt lei nå på slutten merket jeg. Det var en PowerPoint-presentasjon, noe som er helt nytt for meg. Har bare gjort en slik presentasjon 1 gang tidligere, og det var på skolen for ca. 1 år siden. Dette har vært en utfordring på mange områder, og ikke minst det å snakke foran en forsamling. Det var vel mellom 15-20 personer, men det var nok for meg. Absolutt!  Hadde vel noen runder med meg selv, mentalt altså, at dette kom til å gå bra. Egentlig hadde jeg lyst til å tenke: «Dette kommer til å gå til helvete, nå trekker jeg meg», men det er kanskje ikke den beste «pep talken» i forhold til den situasjonen jeg var i. Du har den negative delen av hjernen som sier: «Dette klarer du ikke» og den positive delen som sier: «Dette klarer du!» Hvem vinner? Det var vel den negative delen som «styrte showet» en god stund, men klarte å lure hjernen min til å tro at det kom til å gå bra. Lettlurte jævel! Men det gikk bra.

Det er egentlig litt sykt hvor mye en kan grue seg til noe som bare varer i  noen minutter. Forbauser meg. Foredraget mitt varte i ca. 10 minutter. Føltes nesten som en evighet når jeg sto der oppe. Jeg følte at det gikk bra. Snakket rolig og behersket, var ikke så bundet til manus. Jeg var også ganske trygg på det jeg formidlet om, og det har mye å si i forhold til nervøsitet. Jo tryggere du er på det du snakker om, jo mindre nervøs er du. Fikk tilbakemelding fra en av deltakerne om at foredraget var passe langt og konkret. Tolke det positivt? Folk har en tendens til å «dette av» når foredrag har en viss lengde. Alle har vel vært borti foredrag som virker som varer i en evighet, aldri tar slutt!

Jeg glad og sliten. Brukte mye tid på å forberede meg, og er du sånn som meg som ikke liker å snakke i forsamlinger, så «koster» det mye energi å gjennomføre det.  Men nå har jeg gjennomført det for faen!

Hvis det er av interesse, så kan PowerPoint-presentasjonen leses..

Kick – Off 9.mars

 

Happy ❤

292e4fbd74a72e8797aefe330b397aa5