Vonde følelser

Som jeg har skrevet i et tidligere blogginnlegg, så har jeg ikke diagnosen depresjon, men jeg kan definitivt relatere meg til mange av symptomene ved denne psykiske lidelsen. Selvmord og depresjon er nært knyttet. Depresjon, som er vonde følelser, er i veldig mange tilfeller årsaken til selvmord, eller det mange kaller «et egoistisk valg.» Men på en annen side, hvorfor skal jeg skrive om det? Jeg har ingen utdanning innen psykiatri, så jeg skal være forsiktig med å uttale meg om psykiske lidelser. Men jeg kan uttale meg om psykiske lidelser ut ifra mitt personlige «ståsted.»

Selvmord = Et egoistisk valg. Tja, kanskje det? Det er jo familie og venner som står igjen, som må leve videre med sorgen. Kanskje i mange tilfeller, så vet de ikke årsaken til det brutale valget, før i ettertid. Jeg tenker sånn at når en vurderer ved gjentatte ganger å ta sitt eget liv, så må en ha det forferdelig vondt, som innebærer mange vonde følelser. Mobbing og tap av mennesker som står en nær, kan trigge følelser som på sikt kan resultere i et tragisk utfall. Det finnes også mennesker som har en «kjemisk ubalanse» i hjernen, som øker risikoen for å utvikle depresjon. Et eksempel på en slik «kjemisk ubalanse» er lave serotoninnivåer (serotonin, et signalstoff som finnes i hjernen). Lave nivåer av serotonin er assosiert med økt risiko for å utvikle depresjon. Så det kan være mange årsaker til psykiske lidelser som dessverre kan ha et tragisk utfall.

Det skal nevnes at depresjon kan ha ulik alvorlighetsgrad, som blant annet omfatter hyppighet og hvor stor grad det påvirker hverdagen.

Nå har jeg en relativt god periode. Senest i oktober hadde jeg en dårlig periode-igjen. Før det, var i sommer. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive de følelsene jeg har når det står på som verst. Jeg vil egentlig bare være alene. Ikke ha noe med andre å gjøre. Jeg er bare jævlig trist. Rett og slett jævlig trist uten at det har skjedd noe der og da, som gir grunn til å føle denne kjipe følelsen. Hvis det gir noen mening. Og må ikke glemme følelsen av å være totalt udugelig. Den slår aldri feil. I min forrige dårlige periode (oktober) så var jeg borte, og det var kanskje ikke så lurt. Men jeg tok meg sammen og latet som om jeg hadde det bra. Høres brutalt ut. Jeg hadde det bra i den forstand at jeg ble godt tatt vare på, men innvendig var noe helt annet. Det er en grunn til at psykiske lidelser blir kalt den «usynlige sykdommen», for ingen kan virkelig se den når en setter opp et smil.

Jeg har tenkt på selvmord mange ganger, og en av mine barndomsvenninner sa til meg  allerede på ungdomsskolen at hun ble overrasket hvis jeg ble 30 år. Det kommer jeg aldri til å glemme. Så du skjønner at dette ikke er» noe nytt», og jeg vet ikke hvor gammel jeg blir. Høres nesten ut som om selvmord er et mål jeg skal oppnå. Beklager at jeg spøker om det. Men det er kanskje en grunn til at jeg ikke vil ha barn og familie. Men det er ikke det samme som å si at jeg har bestemt meg for å ta mitt eget liv, men det kan skje. Jeg elsker mine gode perioder, men jeg vet også at fallhøyden blir veldig stor, og det liker jeg ikke. Nesten så jeg er redd for å være lykkelig, for da vet jeg at mine dårlige perioder føles enda sterkere!

Det er mange årsaker til at jeg føler sånn som jeg gjør. Ensomhet. Jeg er mye ensom. Sorg. Det er mennesker som står meg nær, som jeg aldri kommer til å se igjen og som jeg savner ufattelig mye. Jeg sliter med ettervirkninger, etter mange år som mobbeoffer. Jepp, det tilhører fortiden. Men det skal ikke så mye til før jeg er tilbake til barneskolen som den usikre, lubne jenta med lese – og skrivevansker. Jeg mener det, jeg virkelig beundrer mennesker som tilgir mobbere. Virkelig! Jeg vet at det å tilgi er det samme som å gå videre i livet, men jeg er ikke klar for å tilgi. Betyr det at jeg ikke vil videre i livet? Hva mener du? Men jeg skriver om det, så det må bety at jeg bearbeider det på en eller annen måte. Kanskje jeg kan tilgi etterhvert? For å være ærlig, så vet jeg ikke om de som mobbet husker meg. Har ingen aning.

Det å skrive ned følelser fungerer nesten som terapi. Kanskje du vil prøve det? Jeg er veldig åpen for å prøve antidepressiva og lignende medikamenter. Jeg vil absolutt, etter egen erfaring, fortsatt ha fokus på fysisk aktivitet og kosthold. Det påvirker psyken i mye større grad enn en skulle tro. Men noen ganger, er det kanskje behov for litt ekstra hjelp? Men jeg er klar for å leve litt til tross for vonde følelser. Apropos å leve, kanskje jeg har en jobb i sikte? Mye som skjer om dagen, som jeg faktisk ikke skriver om^^

Depresjon er tabu! Ingen snakker om det høyt! Kanskje ikke det temaet som snakkes om over en kopp kaffe på jobben, men kan allikevel bli mer opplyst.

http://buzzit.no/16-sannheter-om-depresjon-som-ingen-toer-snakke-om

 

Jeg har fått noen personlige meldinger hvor folk har spurt om jeg har det bra, og det setter jeg pris på. Men innlegget var i større grad ment å sette fokus på psykiske lidelser basert på mine erfaringer!

Tror kanskje innlegget mistolkes og folk tror det er et «hjelp-innlegg!»

Blir det for personlig, så ikke les.

Livet mitt er slik som beskrevet i innlegget, men per i dag, så har jeg det bedre.