«Cool kid»

Var du en slik en «cool kid»? Med andre ord, var med i den kule gjengen? Mange forbinder det å være kul med «å passe inn», at du ikke skiller deg ut fra mengden. Hvem vil egentlig skille seg ut uansett, det er jo større sjanse for at en blir snakket om, enten det er positivt eller negativt, og utstøtt? Jeg tenker slik at den som skiller seg ut er den som er tøffest på mange måter, og når en først har «baller» nok til å være tøff, så blir en automatisk kul/unik. Faen, folk er kjipe noen ganger, de er så ille opptatt av hva andre mener. Men mennesker er jo sosiale skapninger, slik at det å skille seg ut virkelig er å gå ut av komfortsonen.

Kan vel ikke akkurat skryte på meg for å ha vært en «cool kid» i mine ungdomsår, var heller en slik taper. Utseendemessig var det ikke særlig mye å skryte av heller. Høres ikke bra ut, men det er jo det som er sannheten da, så denne perioden var ikke mitt livs høydepunkt. Det er ikke sånn at jeg mimrer tilbake og tenker: «Ah, jeg var skikkelig kul og hadde mange venner!» Jeg var ikke mye på fester og denslags. Det hendte 1 gang at jeg dro ut alene. Drakk meg dritafull og dro ut alene i Lillestrøm. Tror jeg var 18 år. Ikke det smarteste jeg har gjort kanskje. Anbefales ikke.

Meg som 13 åring. Yey, eller neeei!

13år

Men sånn er det nå en gang. Fortid er fortid.

Per i dag, så er jeg kanskje fortsatt en taper? Kommer vel an på øyet som ser. Jeg har ikke mange venner og er ensom til tider, og derfor hadde det vært gøy med en person ved min side. En person som holder ut med meg vel og merke. Til tross for at jeg er ensom til tider, så har jeg jo noen gode venninner, men hun ene studerer i utlandet og er dermed ikke så mye i Norge, og de andre er opptatt med studier og jobb. Jeg er ikke mye ute å fester heller. Veldig sosial..

Jeg liker å skille meg litt ut. Jeg gjør faktisk det. Det er en av grunnene til at jeg også skriver en del på bloggen, og spesielt temaer som kanskje ikke egner seg alltid offentlig. Jeg er fullstendig klar over at jeg deler personlige opplysninger om meg selv, som jeg kanskje ikke burde, og jeg er til tider litt naiv. Men det er en risiko jeg tar.

Apropos risiko, husker dere det innlegget «Venner? Trukke det ass» og hun jenta som jeg skriver om der? Jeg har faktisk ikke vært i den klesbutikken etter den litt pinlige episoden i høst. Tør ikke! Litt synd egentlig, meget kule klær der må jeg innrømme. Har litt problemer med å bevege meg inn i butikken, når jeg vet at hun som jobber der mest sannsynligvis ikke liker meg. Skal jeg utfordre meg selv til å bevege meg inn i butikken? Hmm… Er det en risiko jeg tør å ta?:P  Forresten, hvis vi går tilbake til type ungdomsskolen, så var hun den pene, mens jeg var taperen;P Fy faen og jeg ler.

«Cool kid» eller ikke, du er unik som du er. Det er ihvertfall det folk sier. Om det stemmer, det vet jeg ikke. Men så lenge du er ærlig og ekte, så kommer du langt ❤ Liker jeg å tro..

 

Tilbakeblikk

Tenke seg til, jeg har fullført bachelorutdanningen min og skal begynne i ny jobb. Det var ikke tilfellet i sommer, da jeg verken hadde jobb eller utdanning. På den tiden så jeg ikke mye lyst på fremtiden. Jeg sa til familie og venner at jeg ikke kom til å ta opp bacheloroppgaven en gang til. Ikke snakk om. Jeg var så frustrert og sint fordi jeg strøk på bacheloroppgaven. Faen, hadde jeg ikke lært noe i løpet av de 3 årene jeg hadde studert eller? Var jeg så jævlig dum? Hæ? Ikke rart en begynner å tenke slik. Sannheten er at studiet var særdeles utfordrende, noe jeg syntes i hvert fall. Må heller ikke glemme det faktum at jeg kjørte ned kroppen og psyken i dass etter et hardt halvår. Et halvår med mye jobbing og endret livssituasjon, og det slo jo selvfølgelig ut i full blomst i vår/sommer. Jeg var helt tappet for energi og livsgnist. Faen og sliten jeg var.

Jeg tok opp bacheloroppgaven en gang til og bestod i november. Så nå har jeg en bachelorgrad og jeg skal begynne i ny jobb i mars. For å si det sånn, jeg angrer ikke på at jeg tok opp oppgaven en gang til. Noen ganger så må en bare pushe seg videre, selv hvor jævlig og håpløst det føles. Så når jeg ser tilbake til sommeren, et tilbakeblikk, så har jeg kommet langt og det er jeg veldig glad for. Jeg er så klar for nye utfordringer! Jeg er i et modus om dagen hvor jeg bare vil kjøre på, hvis du skjønner hva jeg mener. Vil jobbe, oppleve ting, få meg kjæreste, ja hele pakka. For dere som vil lese min bacheloroppgave som omhandler antioksidantenes effekt på kreftrisiko, så ligger den vedlagt under.

Tonje Teig-Bacheloroppgave- 30 10 2015

Karakteren jeg fikk var D. Det var mye jobb, eller rettere sagt jævlig mye jobb med denne oppgaven. Hver enkelt får avgjøre om dette er en god eller dårlig oppgave. Kommer vel an på øyet som ser. Jeg har i hvert fall bestått.

Skal det liksom være greit å ikke bruke hodet og nå?

 

Dette innlegget er rettet mot bloggere som er negative til å bruke formfulle, også kalt Plus-Size modeller i motemagasiner. Jeg ble også  inspirert til å skrive dette innlegget etter å ha lest blogginnlegget «Skal det liksom være greit å være feit og nå?» Jeg merker at jeg er meget frustrert allerede. Min mening etter å ha lest disse ytringene fra bloggere som er negative til formfulle modeller, er at «skal det liksom være greit å ikke bruke hodet og nå?» Vet de i det hele tatt hva de gjør når de skriver slike negative ytringer om kvinnekroppen? Jeg har sagt det før og sier det igjen: Alle kvinner, merk mine ord, alle kvinner er forskjellige, også når det kommer til kroppsfasonger. Fra naturens side er kvinnekroppen skapt med ulike proporsjoner og fasonger, det er naturlig. Samfunnet på sin side, har skapt et ideal, som sier at kvinnekroppen skal ha en bestemt fasong for å være attraktiv, har du ikke den kroppsfasongen, så er du ikke attraktiv. Samfunnets ideal er i mine øyne unaturlig. Men det er dessverre lett å føle seg unormal og mindre attraktiv, hvis en ikke passer den standarden som samfunnet har satt i forhold til vekt og utseende.

Det at visse bloggere retter en pekefinger mot en formfull modell og sier: «Fysj, fysj, ha deg vekk, du er et dårlig forbilde, du oppmuntrer til fedme», er med på å skape ytterligere press til å passe den standarden samfunnet har satt.  Passer du ikke standarden, er det lett å føle seg som en «outsider». Jeg synes alle kvinner skal aksepteres, enten en er tynn, formfull, atletisk, lav, høy osv. Jeg er for mangfold. Kvinner er vakre samme hvilke kroppsfasong de har. Det er uansett alltid noe positivt og negativt ved alle kroppsfasonger, ingen kroppsfasong er 100% perfekt. Eller vet du om noen, gi meg beskjed;P Det er ikke riktig at alle kvinner skal passe en standard. Og med tanke på helse, at en formfull modell oppmuntrer til å være lat og feit, så er ikke tynn synonymt med å være sunn. En kan være aktiv og ha noen kilo ekstra, og allikevel være sunnere enn en tynn person. Så en formfull modell er ikke nødvendigvis ensbetydende med usunn.

Det er lov å bruke hodet før en skriver om noe så ømfintlig som kropp og vekt.

 

perfekt

Kvinner med ulike kroppsfasonger^^

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

 

 

 

Savn og underbevisstheten

 

Savn er en meget sterk følelse. Savn er egentlig vondt, ikke fysisk, men psykisk. Det er noen mennesker som jeg savner mye. Mennesker som ikke er blant oss lenger. Min bror som døde av kreft i 2003, er en av personene jeg savner aller mest. Du får bare tilgi at jeg skriver om han i perioder. Jeg må bare. Det hender, fælt å innrømme det, at i stressende perioder så tenker jeg kanskje ikke så mye på han. Men tro meg, det tar ikke lang tid før jeg er klar over det, og jeg får rett og slett dårlig samvittighet. Jeg savner han kanskje mer enn jeg er klar over selv? Kanskje jeg på en eller annen måte undertrykker det største savnet? Noe som får meg til å tenke på akkurat det, er at her om dagen så tror jeg underbevissheten min «spilte meg et puss».  Noe var det i hvert fall. Jeg snakket i telefonen, hadde mye å tenke på og skulle notere  datoen «23. februar». Jeg trodde jeg hadde notert den datoen, men da jeg så på arket sto det «23.oktober»! Hva skjedde? Bare sånn helt uten videre hadde jeg notert akkurat den datoen broren gikk bort på, når jeg egentlig skulle skrive opp en annen dato.  Jeg tenkte ikke på 23.oktober bevisst engang! Så det er tydeligvis at jeg savner han ekstremt mye, og at kanskje underbevissheten «jobber»  mer enn jeg er klar over selv.

Det er kanskje ikke helt utenkelig at en kan undertrykke det største savnet. Det å leve videre uten mennesker en er glad i, som ikke er blant oss lenger, er ganske brutalt på mange måter. Det jeg får trøste meg med, er at han ikke har smerter lenger. Den siste stunden han levde hadde han det ikke mye godt.

Kan vel ikke skrive annet enn at jeg lever med et stort savn<3

Tulling;P

 

 

 

Kropp i endring

Det er ganske fascinerende hvordan kroppsfasongen kan endres som resultat av kosthold og trening. Jeg jobber hele tiden med å holde vekten nede. Jeg er veldig glad i mat, kanskje i overkant, og det kan ødelegge når vekten skal holdes stabil etter vektnedgang. Bare for å legge ekstra press på meg selv, så tyr jeg til mat i stressende situasjoner. Det føles nesten som om jeg må undertrykke behovet for å spise, noe som gjør at jeg føler meg til tider utilfredsstilt. Høres noe rart ut, men det er sånn det føles.

Mat skal ikke brukes som trøst, men ernære kroppen. Mat skal nytes, men også tilføre kroppen alle næringsstoffer den trenger for å overleve og for bidra til en best mulig helse. Jeg har lyst til å trene målrettet styrketrening med ekstra belastning i form av vekter. Per i dag så trener jeg hovedsakelig styrketrening med egen kroppsvekt. Det fungerer utmerket. Blant øvelsene jeg trener er armhevinger og lav planke. Begge er fantastiske for triceps og kjernemuskulaturen. For bena og spesielt rumpa, så er det glutebridge med strikk som er favoritt.

Lav planke, tøffe saker.

Lav planke

En rumpefavoritt: Glutebridge med strikk.

640x286xgbstrikk_jpg_pagespeed_ic_OnCrFtfht8

 

Kropp i endring, bokstavelig talt.

Bilde 1: Høst 2014.

Bilde 2 og 3: Høst 2015.

Bilde 4 og 5: Februar 2016.

WP_20141001_008styrke2trent12636829_10208450523360406_104452775_ofombilder

En kan se tydelig endring på fettfordelingen i mageområdet, hvis en sammenligner høsten 2014 vs. februar 2016. Må innrømme at det er moro å se slike endringer, og det at jeg faktisk har klart å holde vekten og fettfordelingen noenlunde stabil over tid. Det som kan være den største utfordringen er å holde endringene vedlike.

Det en spiser er avgjørende for en gode helse og gode resultater, og jeg prioriterer alltid fersk frukt og grønt i kostholdet. Noe jeg prøver å redusere inntaket av er lettprodukter, er generelt skeptisk til kunstige søtningsmidler som aspartam. Da spiser jeg heller vanlige produkter som har høyere energiinnhold, men i litt mindre mengder.

 

En veske og iPod mindre

En veske og iPod mindre, det er resultatet etter igår. Jeg var en tur ute igår og alle vet hvordan en «tur ute» kan ende. Du starter med innstillingen:»Skal bare ta en øl!» Vel, en øl kan fort bli 2, 3, 4, 5 og så er det over på sterkere saker som Cognac og Whiskey vettu. Merker det på kroppen dagen etter. Må heller ikke glemme hodet. Har hatt besøk av noen «tømmermenn», og det har jeg forsåvidt nå også. Lenge siden jeg har vært så surrete i hodet, på godt norsk «dritafull». Var en periode i natt jeg var ekstremt kvalm. Du vet den følelsen? Forferdelig. Det første jeg våknet til i dag var: «Hva har jeg gjort galt nå?» Totalt panikk uten grunn. Kvelden var bra bortsett fra kvalmen og at jeg mistet vesken. Noe som jeg kommer til å savne stort er min kjære iPod. Hvordan skal turene mine være uten musikk? Jævlig kjedelig.

Det var en litt artig episode i natt når jeg kom hjem. Jeg var kald, men la meg oppå dyna istedenfor under og det hjalp jo selvfølgelig ikke, så jeg spurte etter pledd. Plutselig står mamma og pappa sånn i 3-4 tiden på natten og pakker inn sin 25 å gamle fulle datter inn i pledd. For et syn;P

Det skal nevnes at jeg drikker svært sjeldent så mye alkohol som det jeg gjorde igår, slik at jeg egentlig ikke har særlig høy toleranse. Vær forsiktig med alkoholinntaket.

 

Kommunikasjon- Klientsamtale

Ok, jeg vet det er en måned til, men jeg har så smått begynt å forberede meg allerede til jobben. Det innebærer blant annet at jeg går i gjennom en del papirer fra studiet. Og det er en del for å si det mildt. «Grunnleggende kommunikasjonsteori», «profesjonell kommunikasjon», «psykologi» er bare litt av det jeg går i gjennom. Må heller ikke glemme generell ernæring da. Det er så mye mer. Klientsamtaler er en del av jobben som ernæringsrådgiver og er viktig for å kartlegge kostholdet til klienten. En ting som er sikkert, er at kosthold er ganske personlig og sensitivt. Det er mange som kvier seg for å fortelle hva de spiser, og da mener jeg hele sannheten. Det er for eksempel lett å underestimere hva en spiser, at en oppgir at en spiser mindre energi enn det som faktisk stemmer med virkeligheten. Det gir feilopplysninger om kostholdet, som igjen påvirker videre arbeid med kosten.

Det er mye som kan skjule seg bak en persons kosthold/spisemønster, og med det «skjule» så tenker jeg på at kostholdet er et resultat av hvordan en person har det innvendig, følelsesmessig. Kanskje ikke alltid, men det hender. Personer med spiseforstyrrelser, som for eksempel anoreksia, spiser ikke nødvendigvis minimalt og trener mye bare for å bli tynn, selv om det er det som er mest sannsynlig, men det kan også ligge andre årsaker bak, som overgrep eller mobbing. Det strenge treningsregimet og kostholdet blir et sted hvor personen kan ta kontroll og/eller få utløp for sine følelser. Så kostholdet kan være et resultat av mange psykologiske faktorer, og det kan i enkelte tilfeller være behov for at klienten henvises videre til psykolog.

Et annet tilfelle hvor en person kan få utløp for sine følelser gjennom kostholdet er ved overspising. Mange for eksempel overspiser for å «lindre smerten», men det er aldri en langvarig lindring. En overvektig person som søker råd/hjelp hos en ernæringsveileder for å gå ned i vekt, må kanskje også henvises videre til psykolog for å ta tak i de psykologiske faktorene som utløser denne trangen til å overspise. For en som overspiser, så er kostholdet meget privat og da nytter det ikke å «rakke» ned på vedkommende om at det er de dårlige uvanene som er årsaken til vektproblemene, for klienten er nok smertelig klar over det og er flau over situasjonen. Hvis jeg som ernæringsrådgiver sier til klienten: «Det er ikke rart du er tykk når du spiser en 200 g melkesjokolade hver kveld, det vil gi et energioverskudd på ca. 1000 kcal per dag, kutt ut med det du, så går du ned i vekt!» Det er ikke særlig pent og jeg går rett til «angrep» på klienten. Klienten kan gå i forsvarsposisjon, noe som gjør det vanskelig å kartlegge kostholdet. Det å ha en god dialog med klienten er viktig, og det er den eneste måten å få riktig informasjon om kostholdet på. Det gjelder å ordlegge seg forsiktig. For eksempel, sier jeg til en klient: «Når spiste du frokost?» Her antar jeg at klienten spiser frokost. Hva gjør vel det? Hva om klienten vanligvis ikke spiser frokost da? Slik kan vedkommende oppfatte det å ikke spise frokost som noe unormalt/galt, og dermed føles det som et «angrep». Det kan føre til at klienten gir feilinformasjon om kostholdet, unøyaktige opplysninger. Det gjør jobben å kartlegge et kosthold vanskelig, som igjen påvirker videre arbeid i form av kostholdsendringer.

Kan vel konkludere med at kommunikasjon er viktig og er avgjørende for et godt resultat, spesielt i forhold til den hjelpen en ernæringsrådgiver kan tilby.