Narsissistisk samfunn

Jeg starter blogginnlegget med definisjonen på narrsissisme, som er blant annet følgende: «Selvkjærlighet, ekstrem selvopptatthet!» Hmm, lyder det kjent? Det er vel ikke manko på det i dagens samfunn. Fokuset på utseendet og selvrealisering har aldri vært større. Hva gjør dette fokuset egentlig med mennesker på langsikt? Blir unge mennesker i større grad fortere utbrent? Får dårligere selvbilde? Mister vi etter hvert medfølelsen og empatien for medmennesker, mens vi rett og slett blir mer selvopptatte? Fokuset på bare «meg», «meg», «meg» hele tiden må til slutt gjøre et eller annet med mentaliteten til folk.

Begrepet «Selfie» er relativt nytt og er en type selvportrett fotografert av personen som selv blir avbildet (for en setning, fikk jeg med alt?), som regel med for eksempel mobiltelefon. Så fikk vi avklart det mysteriet! Ser du relativt greit ut, hvorfor ikke? Har du et utseende som passer best til radio, så kanskje la vær! Litt slem setning, kanskje? Selfies er ikke ukjent for meg. Jeg har vel et OK utseende, så hvorfor ikke? Synes du jeg er selvopptatt? Kanskje jeg er det, men har andre gode egenskaper også, som ikke er tilknyttet utseendet. Skryt litt av deg selv! Tilbake til selfies: Det er ingen hemmelighet, jeg fikk faktisk en selfie stick i julegave. Ser litt humoren i det begynnende narrsissistiske samfunnet vi  lever i.

Disse narsissistiske tendensene begynner tidlig må en si. Ser jo det bare på barneskolenivå, og det er noe som ikke helt stemmer når barn nede 6-7 årsalderen kaller andre barn for Cubus unger! Hmm, handler jo på Cubus selv, er jeg da Cubus voksen? Barn i 6-7 årsalderen skal jo leke med Barbie, Lego og slike ting, og i hvert fall ikke bry seg om merkeklær og hva klær koster. Det er noe som er galt. Det er heller ikke alle som har råd til klær til flere tusen kroner, for å spesifisere enda mer nøyaktig, for eksempel en genser til 500 kr og bukse til 1000 kr.

Når det kommer til sex og kropp, er det også et press, ikke sjokkerende. Det var en som fortalte meg at på ungdomsskolen hun jobbet på, så var det en jente som gråt på skolen. Når hun spurte denne jenta hva som plaget henne, sa jenta at hun var den eneste i jentegjengen som ikke hadde hatt sex. Denne jenta gikk i 9. klasse. Hvor gammel er en da, rundt 14-15 år? Det er jo ingen alder. Så hva skjer? Bare for å ha en oversharing, familie er herved advart. Kanskje dette setter ting litt i perspektiv. Hadde jeg kommet borti en slik situasjon, så hadde det fristet og holdt rundt denne jenta, og sagt:» Vet du hva jenta mi? Det er sikkert en jævlig liten trøst det jeg skal komme med nå, men jeg var jomfru til jeg var 18 år. Absolutt ingen andre enn deg selv bestemmer over din egen kropp og når du velger å gjøre det for første gang! Kanskje du finner den snilleste gutt som blir din første, og da er det verdt å vente!» Om det hadde hjulpet, det er en annen sak, men da hadde jeg i det minste fått sagt det. Ikke lett det der. Det er ikke til å unngå at gruppepress eksisterer i stor grad, og det er vel ingen som vil føle seg som en outsider. Det er ikke et obligatorisk krav å miste jomfrudommen innen en er 13-14 år, men press er press. Hvem vinner, en person eller flertallet?

I forhold til utseendet er det helt sykt. Vet ikke hva annet jeg kan skrive. Med alle sosiale medier som Instagram, Facebook, Pinterest osv, hvor det florerer av flott veltrente damer som oser sex. Men hvor sunne forbilder er egentlig disse jentene og hvilket budskap sender de til unge jenter? Det er dessverre realiteten, at unge jenter er lettpåvirkelige. Jeg legger til et bilde (under) som «definerer» hva som er en sunn kropp og god helse i dagens samfunn. Ser du ikke sånn ut, vel synd for deg. Liten motivasjonsboost: «Never give up….» Du kommer kanskje dit. Men bare kanskje.

 

lkropp.jpg

Vi har blitt et prestasjonssamfunn og en skal helst prestere på skolen, jobb, være attraktiv, være sosial, ta godt vare på seg selv osv. Forbanna mas egentlig. Vet ikke hvordan det kommer til å ende! Har denne tendensen begynt å snu? Det skrives stadig om det økte antall unge mennesker med psykiske plager, som kan relateres til utbrenthet og dårlig selvbilde. Hadde disse psykiske plagene blitt redusert dersom kravet til prestasjon hadde blitt mindre? Mindre press = mindre psykiske plager? Eller er det bare prisen en må betale for et velferdssamfunn, som minner mer og mer om et narsissistisk samfunn? Hva er dine tanker?