Stol på deg selv!

Ganske klisjé tittel, nesten på grensen til kvalmende, men det får gå. Et enkelt råd: Stol på deg selv. Følg magefølelsen din! Men faen, er det så enkelt da? Lettere sagt enn gjort i mine øyne. Jeg har alltid vært den stille og sjenerte, og det er jeg fortsatt. Aldri vært den som har snakket mest i sosiale settinger, kan en vel mildt sagt si. Er vel ikke helt borte hvis det har noe med min egen usikkerhet å gjøre. En av grunnene til at jeg startet bloggingen var for å komme ut av komfortsonen. Kan vel trygt si det at jeg trives i min komfortsone, kanskje litt for godt. Jeg er et menneske (nei, er jeg det) som trenger et spark i baken (noe jævlig også). En må ut av komfortsonen for «å vokse», som det så fint heter, altså at en utvikler seg i forhold til sin personlighet og trosser sine egne begrensninger. Det er virkelelig en prøvelse. Jeg er redd for endringer. Flaut er det, men sant. Dritredd. Ha! Forandring fryder, sies det. Skeptisk! Skjønner? Her trengs det faste rammer!

På min vei ut av komfortsonen kommer jeg nok til å støte på noen utfordringer (eller ufattelig mange). Har gjort det allerede. Bare for noen dager siden slettet jeg innlegget «Seriøst.» Dust jeg er. Fikk panikk med andre ord. Meg i et nøtteskall ass- skal være tøff, men er ikke så tøff allikevel. Mulig at jeg fikk litt panikk i forbindelse med responsen. Men, hva faen kunne jeg forvente når jeg la ut et slikt innlegg egentlig? Ikke at det var noe galt med responsen jeg fikk. Jeg ble nok heller mer satt ut at det virket som om folk faktisk brydde seg, og jeg tenkte kanskje at jeg hadde gått for langt med det innlegget. Det var et ganske røft innlegg og kanskje det bekymret folk også. Og når folk bekymrer seg for meg, så blir jeg redd. Gjenganger det, skjønner du. Når folk viser noe form for nærhet, så trekker jeg meg tilbake. Fucked up eller? Jeg vet. Men jobber virkelig med saken, selv om jeg «tryner» innimellom. Men det er egentlig bare positivt med respons, og jeg liker når folk kommenterer det jeg legger ut. Bare vær litt tålmodig med meg.

Note to self: Stol på en selv og stå for det en gjør!

Stol på deg selv da. Til syvende og sist, er det bare en selv en kan stole på. Ha dine egne meninger og gå din egen vei. Drit i hva andre folk mener. Vanskelig er det, men hva er det verste som kan skje? At enkelte ikke velger å være i livet ditt noe mer? Da sier det mer om vedkommende enn om deg. Vær oppriktig snill og høflig mot andre (selv mot folk du ikke liker), da kommer du langt. Liker jeg å tro da.

Har du forresten en person i livet ditt som snur alt opp ned (eller ned opp:P)? Og med «snur alt opp ned» mener jeg at denne personen kan gjøre deg så glad, som ingen andre kan? Du kan godt møte andre mennesker, men akkurat denne personen er virkelig noe for seg selv. Kan nesten ikke beskrives. I april så hadde jeg klientpraksis uke på skolen. Akkurat denne torsdagen i april, så hadde jeg min første klientsamtale og PowerPoint presentasjon på samme dag. Faen og nervøs jeg var. Det eneste denne personen gjorde, som reddet dagen min, var å sende en snap. Jeg sjekket tilfeldigvis mobilen min like før jeg skulle ha klientsamtale.Vedkommende hadde ikke hatt snapchat på en god stund,  så jeg ble litt overrasket, men faen så glad. Ubeskrivelig ass. Det reddet seriøst dagen, merkelig ikke sant? Dermed har jeg skjønt at denne personen kommer alltid til å ha en spesiell betydning for meg. Så er det mennesker som virkelig kan være verdt å gi en sjans med tanke på tillit, så er det slike mennesker. Vær tålmodig, gi det tid.

Har dilla^^