Bachelorgrad i ernæringsfysiologi

Jeg har høyere utdanning! Faen i helv… Dere skulle sett meg når jeg fikk melding om at sensuren var klar. Trodde jeg faen meg skulle død! Jeg skalv. Rett etter at jeg fikk se karakteren ringte jeg mutter’n og grein. Var så jævlig glad. Gledestårer.

Et tips: Aldri gi deg med en gang! Dette er ganske klisje, men for helvete, kjemp til du dør. Det er hardt mens det står på, men du får igjen for det. Tro meg!

Jeg har aldri vært særlig skoleflink, så er fornøyd med å gå fra F til D, selv om jeg vet at D ikke er en god karakter! Hvis jeg vil forbedre karakteren, har jeg en sjanse til.

Jeg har lært det! Aldri gi opp!

Jeg har bachelor i ernæringsfysiologi for faen!

Her er beviset(Litt dårlig bilde, beklager)!

Bachelor

Bildet under skal illustrere en form for glede. Hm, kommer det tydelig frem? Kan vel konkludere med at jeg ikke er som alle andre;P

TonjeJT

Vil også takke de personene som leste gjennom oppgaven min!

God helg- igjen!

 

«Hei hå, nå er det tid for å gå på trynet igjen»

«Hei hå, nå er det tid for å gå på trynet igjen.» Ikke lenge til jul nå. Det går fort! Hva er vel mer jul enn vinter og masse snø? Med vinter er det fare for is, med andre ord, «det er jævla vanskelig å gå stødig på beina – is». Is på veiene = jævlig glatt. Rundt denne årstiden har jeg nesten panikk for å gå. Skikkelig pysete. Dette året er vel intet unntak. De fleste har vel gått så jævlig på trynet, og det skal helst skje foran andre mennesker. Husker godt en gang selv. Hadde dårlig tid, løp som faen til bussen. Før jeg visste ordet lå jeg på bakken, landet rett på halebeinet. Stakkars halebeinet mitt. Husker det var en forbipasserende som lagde et ansiktsuttrykk som antydet at landingen min ikke så videre behagelig ut. Det var den heller ikke.

glatt

Siden jeg tusler daglig tur med Solfrid aka «langøre», så er det kjekt å ha noe på beina som minimerer faren for en blå og gul kropp, eventuelt en brukken kropp. Prøvde meg på rim, funket det? Senest i går peip jeg ned bakken. Var livredd for å tryne. Lættis.

Hva kan en gjøre for å forhindre brukne bein og eventuell hjernerystelse da? Brodder kan være noe. I fjor brukte jeg løpebrodder. Funket meget bra. Blant annet sportsbutikker har brodder til både gange og løping. Ellers et annet tips, for de som virkelig vil skille seg ut, er å gå som en pingvin. Jepp, en pingvin. Min foreleser hadde undersøkt dette, på nettet altså, og det å gå som en pingvin var visst et av de bedre alternativene hvis en ville redusere risikoen for å gå på trynet. På isen vel og merke.

Kanskje jeg skal teste det ut i praksis?;P Ha, synes jeg ser det!

Som jeg nevnte i sted er det snart jul. Jul er en koselig tid. Det blir første jul med «langøre.» Skal vel lage noe julebakst etter hvert også, og det kommer jeg til å skrive litt om. Smultringer, Sarah Bernhardt og franske makroner er noen herligheter som jeg skal lage (og spise) i løpet av førjulstiden. Drit i kaloriene, det er jul en gang i året. Eller?

Medisterkaker tilhører julen, og vi har allerede begynt så smått å forberede. Alt i grisen.

medisterkaker

Julefilmer vel ikke til å komme utenom. Har du noen favoritter? Det er noen klassikere som jeg må se hver jul, som «Elf» fra 2003 og selvfølgelig «hjemme alene»-filmene. Kommer vel heller ikke utenom «3 nøtter til Askepott.»

Her får dere en liten og veldig søt førjulsfeeling.

 

«Langøre» veldig klar for helg som dere ser. Det er nesten «hæla i taket og tenna i tapeten» tilstander.

God helg!

 

 

 

Alkohol

Ble inspirert av en artikkel jeg leste, og dermed ble det et nytt innlegg. Blir så voldsomt inspirert om dagen at det nesten blir litt for mye!

Alkohol- en venn eller fiende? Ha. Hvor skal jeg starte? Dette kommer til å bli et langt innlegg. Tro meg!

Mitt forhold til alkohol.. Tja, hvordan kan jeg beskrive det? Jeg har hatt så mange nedturer med alkohol, jeg. Ungdomstiden var verst. Blant annet i sosiale settinger brukte jeg noen ganger alkohol. Hvorfor? Fordi når jeg drakk hadde jeg lettere for å snakke med andre mennesker. Mine sosiale antenner er ikke akkurat i verdensklasse. Følte meg alltid litt bedre når jeg fikk noe innabords. Den «gode» følelsen varte aldri lenge da. Jo da, det fungerte en liten periode, helt til jeg drakk for mye. Da fungerte det ikke like godt lenger. Det er jo faen meg skummelt det med alkohol, spesielt med sprit. Plutselig slår det ut i alle vinkler. En rekker ikke alltid å henge med før effekten av alkoholen slår inn. Det gikk rett og slett over stokk og stein i perioder.

Det er ikke til å komme unna fylleangst. Fy faen. Det er noe forferdelige saker. Den følelsen når en våkner opp, og vagt husker hva en gjorde. Når andre forteller deg hva du gjorde, men en selv husker ikke en dritt. Føler jeg får vondt i hele meg når jeg tenker på det.

Mine venninner og tidligere eks-kjæreste har sett det verste når det gjelder meg og alkohol. For å si det sånn: De har vært tålmodige med meg. Virkelig. Det setter jeg veldig pris på! Meget stor pris på.

På bakgrunn av mine tidligere erfaringer med alkohol, er jeg forsiktig. Kjenner det litt på dagsformen. Har jeg hatt en periode hvor jeg tenker mye, stresser og er nedstemt, er det bare å glemme alkohol. Det ender aldri bra. Derfor er det ikke alltid jeg drikker alkohol når jeg er ute på fest, noe som har ført til at jeg har blitt sett rart på, fått spørsmål om jeg er gravid eller kjører, og må for all del ikke glemme når folk på død og liv vil at jeg skal drikke. Det er det verste, når folk ikke respekterer det faktum at jeg IKKE alltid drikker når jeg er ute på ting. Å avstå fra alkohol er et valg som jeg har tatt, og det skal respekteres. Alkohol er ikke for alle. En kan vel stille seg spørsmål rundt alkoholens effekt på mennesker. Menneskets adferd kan endre seg radikalt ved inntak av alkohol. Det er det ingen tvil om.

Jeg møtte en gutt på en bursdagsfest for en stund tilbake, og han virket rimelig satt ut at jeg ikke drakk. Det er ikke tull. Aner ikke hvor mange ganger han spurte meg om hvorfor jeg ikke drakk. Blant annet følgende spørsmål: «Er du gravid eller?» Han gav seg faen ikke. Dette ble på et tidspunkt et irritasjonsmoment. Hva faen har du noe med det? Jeg kjenner deg ikke.

Ja, jeg drikker innimellom. En Cognac og en øl er ikke å forakte. Men jeg har respekt for alkohol. Det er viktig å respektere en persons valg i forhold til alkoholinntak. Velger du å avstå fra alkohol, være en avholdsperson uansett årsak, skal det respekteres. Det kan virke litt trøblete, og en føler seg i større grad som en «outsider.» Men, på den annen side kommer det også an på hvem en omgås med. Mennesker har ulik forståelse for begrepet «avholdsperson.»

For å besvare spørsmålet jeg hadde innledningsvis: Alkohol er både en venn og en fiende. På en sen fredagskveld kan jeg anse alkohol som en «venn», i form av et glass Cognac eller whiskey. Da koser jeg meg skikkelig.

Alkohol kan bli en fiende i for store mengder. Sånn er det.

alkohol

 

 

 

 

 

Tatovering – resultat

Resultatet er herved klart. Venter dere i spenning nå da? Bare tuller. Det er ikke så jævlig interessant kanskje. Tok noen bilder underveis. Jeg ba tatovøren  komme med alternativer basert på bilder jeg hadde med. Det skal nevnes at jeg maks skulle bruke 2000 kr.

Mer klassisk Ghost kan det ikke bli. De skal i hvert fall være med meg til den dagen jeg dør.

Romerike tattoo studio er å anbefale. Stedet er Jessheim. Der tok jeg også min orkidee tatovering!

Her har vi nettopp begynt. Godt jeg ikke  visste hvor vondt det skulle gjøre! Jeg tygget tyggegummi som fy, og en kan se at jeg niholder som faen i håndtaket på stolen.

ghost1

Her har vi kommet et stykke. Var noen ganger det gjorde så jævlig vondt at jeg kunne slått ned en eller annen! Heldigvis skjedde ikke det;P

Ghost

Bildet under viser det endelige resultatet. Tatoveringen er ikke nødvendigvis fin (f.eks. som orkidee tatoveringen), men jeg synes den er dritkul. Men tro meg, tatoveringen er ikke helt ferdig. Tenkte jeg kanskje skal avslutte med «If You Have Ghosts, You Have Everything» på et eller annet vis.  Slik at orkidee tatoveringen og  Ghost tatoveringen «bindes» sammen. Tar det når den tid kommer.

Dette bildet er tatt rett etter at jeg er ferdig. Gleder meg til å se resultatet når den verste rødheten har gitt seg. Et nytt bilde kommer når huden rundt ikke er så rød og hovent. Da kommer også skyggene bedre frem.

ghost4

 

Nervepirrende uke

Litt nervepirrende uke. På mange måter. I morgen er det tatovering. Tro meg når jeg sier at det har jeg ventet lenge på! Jeg må bare få gjort det nå. Nå som jeg er ung. Livet er så uforutsigbart. Men blir sykt bra, tror jeg!

I slutten av uken får jeg svar på bacheloroppgaven. Sikkert min flaks at siden jeg har nevnt det offentlig at jeg ikke består. Faen. Jeg er så ydmyk! Jeg vil så gjerne klare det. Få noe igjen for 3 år med utdanning. Du lurer på åssen jeg klarte å stryke? Hvor skal jeg starte? I løpet av skriveprosessen leverte jeg inn 6 deloppgaver som sammen skulle utgjøre selve bacheloroppgaven. Vi fikk en veileder, slik at for hver deloppgave som ble levert inn, kunne en få tilbakemelding i forhold til hva som kunne forbedres osv. Jeg leverte inn alle 6 deloppgavene til veileder. Dette var en prosess som startet i februar, og ble avsluttet i mai. Oppgaven ble på 25 sider. I bunn og grunn hadde sensor og veileder forskjellig syn på problemstillingen. Veileder godkjente problemstillingen som var som følgende: «Hva har størst forebyggende innvirkning på kreftrisiko av syntetiske eller naturlige antioksidanter?» Sensor på sin side, synes den blant annet var litt uklar. Hva skjer når sensor synes  problemstillingen er uklar? Det påvirker hele jævla oppgaven. Hele oppgaven er jo basert på problemstillingen. Problemstillingen er et spørsmål som jeg skal besvare. Basert på problemstillingen ble det funnet 10 vitenskapelig artikler på ENGELSK om antioksidanter og kreft. Kravet var at det skulle være 10 artikler. Vet du hvor mye jobb det er? Jeg leste, og det er ikke tull, hver av de 10 artiklene leste jeg 3 ganger. Hver artikkel 3 ganger, og det var til sammen 10 artikler! Tro meg, jeg vet at oppgaven ikke var en A. Oppgaven hadde svakheter. Det er jeg fullstendig klar over. Men at jeg skulle få F! Hva faen?

Jeg grein mer eller mindre i hele jævla sommer. Sutreungen som jeg er. Faen meg nesten hele sommeren. De jævligste dagene var i juni når jeg så på Facebook folk som var ferdig med studiet og hadde utdanning. Jeg var glad på deres vegne, men samtidig tenkte jeg: «Det skulle faen meg vært meg også!» Hva som fikk meg til å endre på oppgaven og levere den inn på nytt? Aner virkelig ikke. Kanskje selvrespekten? Bare det å vite det at jeg ikke gir meg så lett. Det er de som gir seg med en gang som er tapere. Det er sant. Som ikke er tøffe nok til å stå på når ting er som verst.

Hun damen jeg snakket med i forbindelse med ny innlevering av bacheloroppgaven sa følgende: «Det er ikke verdens undergang at du strøk.» Men faen det føles slik. Husker godt den dagen jeg fikk beskjeden. Jeg ble helt nummen i hele kroppen og hodet. Plutselig ble alt satt på vent. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Vet det høres forferdelig dramatisk ut, men jeg hadde lyst til å ta mitt eget liv. Så langt nede som jeg var i sommer, det er helt jævlig. Følte meg som en taper på alle mulige måter. Jeg slet med studiet. Det skal jeg innrømme. I mine øyne er ernæring komplisert og utfordrende, spesielt når en skal ha biokjemi også.

Jeg skulle gjerne snakket med sensoren. Virkelig.

Så til dere som er i lignende situasjon: Det nytter ikke å ligge for lenge og synes synd på seg selv. På et eller annet tidspunkt er en nødt til å fortsette videre. Det er tungt som faen. «Det er greit å ta seg en tur i kjelleren, men ikke bli der for lenge» – mamma sa det til meg. Sint som faen blei jeg!

Det er ikke tull, dette har ødelagt litt for meg. Dessverre. Åssen jeg kommer til å reagere hvis jeg stryker en gang til? Aner virkelig ikke.. Virkelig ikke.

Arr – et merke for livet

Arret på magen har jeg hatt siden jeg var ca. 7 år. Det fikk jeg etter en bilulykke. Husker ulykkesdagen noe vagt. Det var i hvert fall en vinterdag. Det snødde mye. Ille mye. Noe annet jeg husker fra den dagen var at jeg på et tidspunkt satt i ambulansen og hadde veldig problemer med å puste. Indre blødninger i magen medførte at jeg måtte operere. Det resulterte et arr, som jeg har forbannet opp og ned siden tenårene. Tenårene var verst. På den tiden nærmest hatet jeg arret. Hat er et veldig sterkt ord. Liker egentlig ikke å bruke det, men det er det ordet som beskriver best mitt syn på arret i tenårene. Arr er ikke feminint. Det har egentlig ikke noe å gjøre på en kvinnekropp. Men, hva kan en gjøre? Må jo bare belage meg på at det alltid kommer til å være der. Arret har definitivt påvirket selvtilliten. Negativt.  Det var i perioder utenkelig at jeg i det hele tatt kunne finne en gutt som fant meg tiltrekkende. Det er sannheten. Jeg vet, det er ufattelig teit skrevet.

Kombinasjonen av overvekt og et stort arr på magen var kanskje ikke den beste kombinasjonen for en ung jente. Var ikke akkurat en selvtillitsboost. Jeg prøvde ulike plastre og kremer, og har i tillegg operert arret i ettertid for å få et penere resultat. Alt dette var nesten forgjeves. Arret ble noe forbedret etter operasjonen. Men ikke så mye som håpet. Arr vil med tiden blekne. Bli lysere. Det er en mager trøst. Når jeg ser arret nå, føler jeg egentlig ingen ting. Det er bare der. Slet i større grad med det i yngre dager. Jeg vet det er stygt. Ingen trenger å fortelle meg det. En betennelse i øvre del av operasjonssåret (over navlen) gjorde at arret er noe mer «ujevnt» der, enn nedre del av arret (under navlen). Skal vel være glad for at jeg har livet i behold, og at de andre som var med i ulykken også overlevde. Det er jeg evig takknemlig for.

Arret på magen er ca. 20 cm.

ARR 1arr

Min inspirasjon til å skrive dette innlegget kom fra det svenske bladet «Amelia kropp og skonhet.» Der var det en artikkel om kvinner som ble avbildet med arrene sine. Noe av hovedpoenget med artikkelen var å vise den ufiltrerte sannheten. Kvinner som ikke velger å gjemme bort arrene sine, spesielt med tanke på at arr ikke forbindes med femininitet, og kanskje kvinner med store arr er litt tabu? Opphavet til arrene varierte, alt fra fjerning av overflødig hud pga. vekttap til fjerning av bryst grunnet kreft. Arrene symboliserer kanskje også hvilke kamper disse kvinnene har kjempet! Tøffe kvinner som står frem og viser stolt frem arrene. De fortjener virkelig ros.

12255121_10207921878984627_180861232_oD

12250601_10207922018268109_595143015_o 12250692_10207921880624668_1855459705_o

Arr er definitivt et merke for livet. Enten en vil eller ei. Så til dere med arr, spesielt unge jenter, et arr vil alltid være der. Uansett hvor mye en irriterer seg og griner av det jævla merket i huden – Bortkastet tid!  Det er dessverre den kjipe sannheten. En må bare lære seg til å leve med det, selv hvor jævlig det føles i forhold til ens eget utseende. Men, kanskje det er nettopp arret som gjør en spesiell. Litt badass;)

Ny tattis!

Det nærmer seg med stormskritt! Tirsdag er dagen med stor D. Tid for tatovering! Dette har jeg ventet på siden i sommer. Planen er å bygge videre på min orkidee-tatovering, og Ghost har vært i tankene en god stund! Jeg har tenkt ut noen symboler og eventuelle sangtitler, og har spurt min bror om hjelp. Jeg får legge frem noen forslag, og høre hva tatovøren sier. Romerike Tattoo Studie på Jessheim anbefales. Det var der jeg tok min orkidee-tatovering. Meget bra sted. I hvert fall fra egen erfaring.

Henter inspirasjon fra disse gutta;) For å si det sånn: Min fars Ghost vinylplate har blitt hyppig spilt når jeg har vært alene;)

«If You Have Ghosts, You Have Everything»- vakker!