Middelmådig

Destruktive tanker. Selvmord er veldig tabu. Hmm. Kanskje ikke det samtaleemnet som dukker opp rundt middagsbordet, eller for den saks skyld når du småprater med noen kjente. En sier liksom ikke: «Nå vurderer jeg serr å ta livet mitt ass!» Synes du det er ufølsomt? Da er det bare å klikke deg ut igjen. En skal ikke gjøre narr når det kommer til selvmord. I know, men kjenner så godt den følelsen av å ville avslutte livet, så jeg tar den friheten. Det er så jævlig følelse. De fleste har vel hatt selvmordstanker en eller flere gang i løpet av livet. Faen, det hadde vært kjekt om  alt hadde blitt svart enkelte ganger. At det ikke var noe mer. Bekymringer og alt som opptar en i en vanlig hverdag blir borte. Samfunnets krav til å lykkes forsvinner. Det er vel i spesielt mørke tider som motgang, en lett tyr til disse destruktive tankene. Men det er vel også noen type mennesker som hyppigere har disse tankene. Tenker spesielt på mennesker som har sykdommer, mentale lidelser eller som har blitt utsatt for traumer som for eksempel voldtekt, mobbing osv. Det å føle seg utilstrekkelig, at en ikke klarer å oppfylle krav som er satt, kan også være medvirkende årsak til at livskvaliteten og gleden ved å leve reduseres.

Jeg har hatt selvmordstanker flere ganger selv. Det kommer og går. I sommer var det virkelig ille! Jeg følte meg så udugelig, som ingenting. Da var det virkelig ille. Jeg strøk som sagt på bacheloroppgaven, men det var flere ting som ikke var som det skulle. Jeg hadde muntlig eksamen i  begynnelsen av juni  som jeg bestod (såvidt), men mamma har sagt det i ettertid at det var nesten et under at jeg faktisk klarte å dra på skolen og gjennomføre muntlig eksamen. Jeg var virkelig ikke bra. Rett og slett utmattet. I løpet av våren 2015 trente jeg opp mot 2 timer daglig, mistet menstruasjon og jeg jobbet rævva av meg med bacheloroppgaven. Jeg ville så gjerne bli ferdig med 3 årig utdanning, og ikke minst levere inn en god oppgave. I ettertid viste det seg at den tydeligvis ikke var så god. I tillegg flyttet jeg ut fra eks-samboeren min, og jeg holdt på å miste skoleplassen pga. en idiot(var det slemt av meg å kalle vedkommende det?) Alt dette slo til meg i sommer, i tillegg til nyheten om at jeg fikk stryk på bacheloroppgaven.

Til tross for min dårlige form, så klarte jeg å dra på en bursdagsfest i juni. Min venninne fylte 25 år. Jeg hadde det så jævlig vondt. De fleste på den festen visste at jeg hadde levert inn bacheloroppgaven, men de visste ikke resultatet. Jeg kunne latt være og dratt, og dermed spart meg for den situasjonen. Jeg kunne også fortalt sannheten, det hadde hjulpet, men jeg var så flau over meg selv. Flau over at jeg hadde feilet så jævlig. En fyller 25 år bare en gang. Jeg var fast bestemt på å dra dit. Så jeg løy. Når jeg kom dit sa jeg at jeg hadde bestått selv om jeg ikke hadde det. Ville bare være der for en god venninne. Beklager at jeg løy.

Jeg føler meg så jævlig middelmådig på mange områder av livet. Du tenker vel: «Hva faen er du sutrer for, du har nettopp fullført en bachelorgrad?» Ja, det er noe. Men samtidig, så kunne jeg vært uten. Faen, en D på en bacheloroppgave? A eller B skulle det vært. Det var de karakterene folkene på studiet jobbet etter å få. Hadde det vært opp til meg, så skulle jeg aldri tatt den utdanningen. Utdanningen i seg selv var super, men det var rett og slett for vanskelig. For vanskelig for mitt hode. Ganske surt å finne det ut i ettertid.  Visste du for eksempel at jeg strøk på norsk skriftlig eksamen, både bokmål og nynorsk på videregående? Både nynorsk og bokmål eksamen måtte jeg ta opp igjen, det gjorde jeg for noen år siden. Jeg har aldri vært den flinkeste eleven med de beste karakterene. Som du sikkert skjønner. Jeg har slitt med lese- og skrivevansker, bare så det er sagt. Det var først i 3.klasse jeg mestret lesing og skriving…

Mat. Mat. Hva skal jeg skrive? Jeg er jojoslanker, eller var. Nå har jeg utrolig nok klart å holde en stabil vekt det siste året. Litt vektøkning, men ikke enormt mye. Trener fryktelig mye styrketrening da. Beste treningen noensinne. Har vel aldri hatt direkte spiseforstyrrelser, men jeg hadde en periode hvor jeg kastet opp i min ungdomstid.

Alkohol og mobbing har jeg skrevet om i tidligere innlegg. Begge faktorer som har påvirket mine destruktive tanker.

Sorg og savn. Skal fortelle dere noe: Hvis du mister noen du er glad i, forvent et helvete. Gidder ikke å pynte på det. Sorgen og savnet blir aldri borte. Folk kan si: «Det blir bedre, livet går videre!» Livet settes ikke på stopp bare fordi du har mistet noen og skal ha en sutre periode. Cluet er å gå videre med sorgen. Den er der. Vet du hvordan jeg har klart det? Tenker bare ikke på det. Tenker ikke noe særlig på min avdøde bror. Klarer det ikke. Høres fælt ut, men sant er det. Er for tungt. Kanskje det ikke er så sunt, men hva er? Når det er sagt, alle reagerer og bearbeider sorg på forskjellige måter.

Snus- vært snusfri i ca. 3-4 år

Kjærlighetslivet, hva er det?

Jeg vil være best og ha det beste! Innen utdanning, jobb, kjæreste, helse faen hele pakka. Men jeg er bare middelmådig. Jævlig deprimerende at det skal være sånn.

Synes du innlegget var for direkte? Vel, jeg forteller bare min historie.

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s