Nervepirrende uke

Litt nervepirrende uke. På mange måter. I morgen er det tatovering. Tro meg når jeg sier at det har jeg ventet lenge på! Jeg må bare få gjort det nå. Nå som jeg er ung. Livet er så uforutsigbart. Men blir sykt bra, tror jeg!

I slutten av uken får jeg svar på bacheloroppgaven. Sikkert min flaks at siden jeg har nevnt det offentlig at jeg ikke består. Faen. Jeg er så ydmyk! Jeg vil så gjerne klare det. Få noe igjen for 3 år med utdanning. Du lurer på åssen jeg klarte å stryke? Hvor skal jeg starte? I løpet av skriveprosessen leverte jeg inn 6 deloppgaver som sammen skulle utgjøre selve bacheloroppgaven. Vi fikk en veileder, slik at for hver deloppgave som ble levert inn, kunne en få tilbakemelding i forhold til hva som kunne forbedres osv. Jeg leverte inn alle 6 deloppgavene til veileder. Dette var en prosess som startet i februar, og ble avsluttet i mai. Oppgaven ble på 25 sider. I bunn og grunn hadde sensor og veileder forskjellig syn på problemstillingen. Veileder godkjente problemstillingen som var som følgende: «Hva har størst forebyggende innvirkning på kreftrisiko av syntetiske eller naturlige antioksidanter?» Sensor på sin side, synes den blant annet var litt uklar. Hva skjer når sensor synes  problemstillingen er uklar? Det påvirker hele jævla oppgaven. Hele oppgaven er jo basert på problemstillingen. Problemstillingen er et spørsmål som jeg skal besvare. Basert på problemstillingen ble det funnet 10 vitenskapelig artikler på ENGELSK om antioksidanter og kreft. Kravet var at det skulle være 10 artikler. Vet du hvor mye jobb det er? Jeg leste, og det er ikke tull, hver av de 10 artiklene leste jeg 3 ganger. Hver artikkel 3 ganger, og det var til sammen 10 artikler! Tro meg, jeg vet at oppgaven ikke var en A. Oppgaven hadde svakheter. Det er jeg fullstendig klar over. Men at jeg skulle få F! Hva faen?

Jeg grein mer eller mindre i hele jævla sommer. Sutreungen som jeg er. Faen meg nesten hele sommeren. De jævligste dagene var i juni når jeg så på Facebook folk som var ferdig med studiet og hadde utdanning. Jeg var glad på deres vegne, men samtidig tenkte jeg: «Det skulle faen meg vært meg også!» Hva som fikk meg til å endre på oppgaven og levere den inn på nytt? Aner virkelig ikke. Kanskje selvrespekten? Bare det å vite det at jeg ikke gir meg så lett. Det er de som gir seg med en gang som er tapere. Det er sant. Som ikke er tøffe nok til å stå på når ting er som verst.

Hun damen jeg snakket med i forbindelse med ny innlevering av bacheloroppgaven sa følgende: «Det er ikke verdens undergang at du strøk.» Men faen det føles slik. Husker godt den dagen jeg fikk beskjeden. Jeg ble helt nummen i hele kroppen og hodet. Plutselig ble alt satt på vent. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Vet det høres forferdelig dramatisk ut, men jeg hadde lyst til å ta mitt eget liv. Så langt nede som jeg var i sommer, det er helt jævlig. Følte meg som en taper på alle mulige måter. Jeg slet med studiet. Det skal jeg innrømme. I mine øyne er ernæring komplisert og utfordrende, spesielt når en skal ha biokjemi også.

Jeg skulle gjerne snakket med sensoren. Virkelig.

Så til dere som er i lignende situasjon: Det nytter ikke å ligge for lenge og synes synd på seg selv. På et eller annet tidspunkt er en nødt til å fortsette videre. Det er tungt som faen. «Det er greit å ta seg en tur i kjelleren, men ikke bli der for lenge» – mamma sa det til meg. Sint som faen blei jeg!

Det er ikke tull, dette har ødelagt litt for meg. Dessverre. Åssen jeg kommer til å reagere hvis jeg stryker en gang til? Aner virkelig ikke.. Virkelig ikke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s