Middelmådig

Destruktive tanker. Selvmord er veldig tabu. Hmm. Kanskje ikke det samtaleemnet som dukker opp rundt middagsbordet, eller for den saks skyld når du småprater med noen kjente. En sier liksom ikke: «Nå vurderer jeg serr å ta livet mitt ass!» Synes du det er ufølsomt? Da er det bare å klikke deg ut igjen. En skal ikke gjøre narr når det kommer til selvmord. I know, men kjenner så godt den følelsen av å ville avslutte livet, så jeg tar den friheten. Det er så jævlig følelse. De fleste har vel hatt selvmordstanker en eller flere gang i løpet av livet. Faen, det hadde vært kjekt om  alt hadde blitt svart enkelte ganger. At det ikke var noe mer. Bekymringer og alt som opptar en i en vanlig hverdag blir borte. Samfunnets krav til å lykkes forsvinner. Det er vel i spesielt mørke tider som motgang, en lett tyr til disse destruktive tankene. Men det er vel også noen type mennesker som hyppigere har disse tankene. Tenker spesielt på mennesker som har sykdommer, mentale lidelser eller som har blitt utsatt for traumer som for eksempel voldtekt, mobbing osv. Det å føle seg utilstrekkelig, at en ikke klarer å oppfylle krav som er satt, kan også være medvirkende årsak til at livskvaliteten og gleden ved å leve reduseres.

Jeg har hatt selvmordstanker flere ganger selv. Det kommer og går. I sommer var det virkelig ille! Jeg følte meg så udugelig, som ingenting. Da var det virkelig ille. Jeg strøk som sagt på bacheloroppgaven, men det var flere ting som ikke var som det skulle. Jeg hadde muntlig eksamen i  begynnelsen av juni  som jeg bestod (såvidt), men mamma har sagt det i ettertid at det var nesten et under at jeg faktisk klarte å dra på skolen og gjennomføre muntlig eksamen. Jeg var virkelig ikke bra. Rett og slett utmattet. I løpet av våren 2015 trente jeg opp mot 2 timer daglig, mistet menstruasjon og jeg jobbet rævva av meg med bacheloroppgaven. Jeg ville så gjerne bli ferdig med 3 årig utdanning, og ikke minst levere inn en god oppgave. I ettertid viste det seg at den tydeligvis ikke var så god. I tillegg flyttet jeg ut fra eks-samboeren min, og jeg holdt på å miste skoleplassen pga. en idiot(var det slemt av meg å kalle vedkommende det?) Alt dette slo til meg i sommer, i tillegg til nyheten om at jeg fikk stryk på bacheloroppgaven.

Til tross for min dårlige form, så klarte jeg å dra på en bursdagsfest i juni. Min venninne fylte 25 år. Jeg hadde det så jævlig vondt. De fleste på den festen visste at jeg hadde levert inn bacheloroppgaven, men de visste ikke resultatet. Jeg kunne latt være og dratt, og dermed spart meg for den situasjonen. Jeg kunne også fortalt sannheten, det hadde hjulpet, men jeg var så flau over meg selv. Flau over at jeg hadde feilet så jævlig. En fyller 25 år bare en gang. Jeg var fast bestemt på å dra dit. Så jeg løy. Når jeg kom dit sa jeg at jeg hadde bestått selv om jeg ikke hadde det. Ville bare være der for en god venninne. Beklager at jeg løy.

Jeg føler meg så jævlig middelmådig på mange områder av livet. Du tenker vel: «Hva faen er du sutrer for, du har nettopp fullført en bachelorgrad?» Ja, det er noe. Men samtidig, så kunne jeg vært uten. Faen, en D på en bacheloroppgave? A eller B skulle det vært. Det var de karakterene folkene på studiet jobbet etter å få. Hadde det vært opp til meg, så skulle jeg aldri tatt den utdanningen. Utdanningen i seg selv var super, men det var rett og slett for vanskelig. For vanskelig for mitt hode. Ganske surt å finne det ut i ettertid.  Visste du for eksempel at jeg strøk på norsk skriftlig eksamen, både bokmål og nynorsk på videregående? Både nynorsk og bokmål eksamen måtte jeg ta opp igjen, det gjorde jeg for noen år siden. Jeg har aldri vært den flinkeste eleven med de beste karakterene. Som du sikkert skjønner. Jeg har slitt med lese- og skrivevansker, bare så det er sagt. Det var først i 3.klasse jeg mestret lesing og skriving…

Mat. Mat. Hva skal jeg skrive? Jeg er jojoslanker, eller var. Nå har jeg utrolig nok klart å holde en stabil vekt det siste året. Litt vektøkning, men ikke enormt mye. Trener fryktelig mye styrketrening da. Beste treningen noensinne. Har vel aldri hatt direkte spiseforstyrrelser, men jeg hadde en periode hvor jeg kastet opp i min ungdomstid.

Alkohol og mobbing har jeg skrevet om i tidligere innlegg. Begge faktorer som har påvirket mine destruktive tanker.

Sorg og savn. Skal fortelle dere noe: Hvis du mister noen du er glad i, forvent et helvete. Gidder ikke å pynte på det. Sorgen og savnet blir aldri borte. Folk kan si: «Det blir bedre, livet går videre!» Livet settes ikke på stopp bare fordi du har mistet noen og skal ha en sutre periode. Cluet er å gå videre med sorgen. Den er der. Vet du hvordan jeg har klart det? Tenker bare ikke på det. Tenker ikke noe særlig på min avdøde bror. Klarer det ikke. Høres fælt ut, men sant er det. Er for tungt. Kanskje det ikke er så sunt, men hva er? Når det er sagt, alle reagerer og bearbeider sorg på forskjellige måter.

Snus- vært snusfri i ca. 3-4 år

Kjærlighetslivet, hva er det?

Jeg vil være best og ha det beste! Innen utdanning, jobb, kjæreste, helse faen hele pakka. Men jeg er bare middelmådig. Jævlig deprimerende at det skal være sånn.

Synes du innlegget var for direkte? Vel, jeg forteller bare min historie.

 

 

 

 

 

Christmas time

Snart jul.. Tiden går fort. Det er 1. søndag i advent i dag! Førjulstiden innebærer mye kos med både venner og familie.

uten navn

Klar for å feste julen inn? Her er en slager;P (anbefalt av en venninne, på tull daaa;P) Garantert at dere får den på hjernen, er jeg ikke snill nå? Haha

Viktig å være snill, ellers blir det ikke julegaver. Du vil vel ikke ha besøk av badsanta?

dødningshode

Nei da, kanskje santa ikke er så bad? Solfrid er en trofast følgesvenn i hvert fall!

T og S

Jul er jo familiehygge! Gleder meg til å feire jul med disse 2 småtassene:))

t

Til uken begynner vi så smått med julebakst. For første gang skal jeg lage  makroner. Makroner er franske småkaker, og smaker himmelsk. Noen av de beste makronene er med smak av kokos og caffe latte, og er å finne på Mathallen Oslo (Vulkanen). Noen som har lagd makroner før?

makroner3-web_BIG

Hva er vel jul uten klementiner? Spises ikke direkte lite av disse C-vitaminbombene rundt disse tider. Ganske så energifattig sammenlignet med mange andre godsaker som normalt spises til jul. Så spis klementiner med god samvittighet!

Ha, gløgg med rosiner og nøtter må en ikke glemme! Gløgg med noge attåt er heller ikke å forakte. Med noge attåt mener jeg selvfølgelig alkohol, eller «falsk moro» som min far kaller det!

glogg3

Hva spiser dere til julemat? Hime er det ribbe med tilbehør som gjelder. Veldig typisk på Østlandet da. Det er den beste julematen<3

Må ikke glemme adventskalendrene på TV. Hva er dine favoritter?Personlig er jeg stor fan av «The Julekalender», «Amalies jul» og «Jul i blåfjell.» Ikke så veldig fan av den nye dritten som lages. Beklager for litt usaklig setning kanskje.

Noen av mine favorittjulesanger! Ikke en jul uten!

 

 

Tenåringsjente! Igjen..

I en alder av 25 år er jeg nesten en tenåringsjente igjen. Det er ingen hemmelighet-jeg bor hjemme. Faen, det er realiteten. Utdanningen er i boks, så det er i hvert fall et steg videre i ferden mot voksenlivet. Igjen. Neste er jobb. Det er ikke tull, men jeg føler meg faktisk som en tenåringsjente. Litt det samme opplegget, bare i en eldre versjon. Det er vel noen eksempler på situasjoner som jeg føler jeg har vært borti før, nesten så det blir litt sånn dårlige repriser av ungdomstiden. Eksempel på en slik situasjon, er når jeg blir irritert på mine foreldre av diverse årsaker, og spesielt irritert på min mor. Hun har en tendens til å storme inn på rommet. Her er det ikke å banke stille og rolig på døra. Her er det busende inn og en lett gjenkjennelig stemme som sier: «Tonje…» Det gjør meg fryktelig irritert. En må for all del ikke glemme gode gamle spørsmål som: «Hvor skal du hen?», «hvem er du sammen med?» eller min favoritt når jeg har sovet alene hjemme, og hun ringer dagen etter: «Fikk du sove i natt?» Ha! Hun er nysgjerrig på alt hun mor- men til gjengjeld har jeg kanskje verdens beste mor også da<3

Bildet under er meg som 13 åring…  Føler meg nesten som en 13 åring i dag! Selv om jeg er 25 år…

13år

Litt morsomt egentlig, da jeg bodde for meg selv var det jeg som hadde støv på hjernen. Jeg ryddet og vasket. Nå som jeg bor hjemme, virker det som om jeg  har «glemt det.» Merker at jeg er latere, rett og slett jævlig lat. Det er sannheten. Tro det eller ei, jeg er en stor rotekopp hvis jeg vil være. Og blir litt smågal av det lille rommet mitt. Merker definitivt forskjell på å bo hjemme og for meg selv. Gleder meg veldig til å flytte ut, det må jeg innrømme.

Beklager mamma, for at jeg snoker. Helt håpløst. Snoker på all godis som er. Min mor og far har vært borte noen dager, og jeg har funnet posen med kjeks og potetgull. Min mor har begynt å samle inn godis til jul. Dere burde se den mengden godis som er i huset ved juletider. Da er det diabetes som står på listen. Det var ikke noe problem å finne posen med det gode i, som det godismonsteret jeg er. Jeg klarer å snuse opp det meste. Det har faktisk kommet til det punktet at jeg har bedt min mor strengt om må gjemme godis som vi ikke skal spise med en gang. Det er ikke tull. Håpløst.

Vel, hamstringen av godis til jul har begynt. Mye digg^^

Diabetes, here I come;P (Bare tull altså)

godis1

 

Som i mine yngre dager har jeg vært borti Whiskey-flaska til fatter’n når jeg har vært alene en helg. Er det bare meg eller hørtes det veldig fjortis ut? Det positive nå vel og merke, er at jeg er gammel nok til å drikke, så slipper å skjule det faktum at jeg faktisk har drukket. Det har ikke alltid vært sånn. Husker i ungdomstiden da jeg og mine venninner stjal sprit fra mine foreldrene, og fylte opp spritflaskene med vann slik at det skulle se ut som om spriten ikke var rørt. Funket dårlig. Foreldrene oppdaget det vettu..

Uansett, er takknemlig for at jeg får bo hjemme mens jeg forbereder meg til å flytte ut. Igjen.. Er også takknemlig for alt mine foreldre gjør for den «lille» dattera si. Jeg har verdens beste foreldre<3

 

Netthets

Jeg har veldig lyst til å ta bloggen min et steg videre. Utvikle den. Jeg elsker å skrive om alt og ingenting. Merker faktisk at jeg blir litt rastløs hvis jeg ikke får skrevet. Jeg har tenkt på det, og kommet til den konklusjonen at hvis jeg vil utvikle bloggen min, så er det en fare for netthets. Risikoen kan øke betraktelig jo større bloggen blir, og en må tåle mye hvis en skal blogge. Virker det som.

De bloggerne som faktisk har slått gjennom og kan regnes som noen av Norges største i dag, har drevet med blogging i mange år. Et fellestrekk for alle de store norske bloggerne, er at det har tatt lang tid før de har slått gjennom. Det er ikke sikkert jeg har det som trengs for å bli en stor blogger, bare så det er sagt. Men tiden vil vise. Med en større blogg øker som sagt risikoen for netthets. Det har vel vært noen bloggere som har måtte slutte å blogge nettopp på grunn av grov hetsing. Vet dere hva? Folk kan være ganske så jævlige. Rett og slett motbydelige. Kanskje ikke sjokkerende. Folk kan sikkert være jævlige ansikt til ansikt også, men alene ved tastaturet «tar de kaka.» Hele fordømte kaka. Hva oppnår folk med å være, unnskyld språket, rasshøl på nettet? Det er egentlig utrolig feigt. For å si det på en annen måte: Hadde de personene som skrev alt det jævlige på nettet, turt å si det samme ansikt til ansikt ? Tror ikke det! Som sangen til Karpe Diem sier: «Det er lett å være rebell i kjellerleiligheten din!» Det er faen meg sant. Alene ved tastaturet er det lett å være «tøff» som faen, mens egentlig er en bare utrolig feig. Feig som faen!

netthets

Blant annet bloggeren Voe måtte gi seg en stund på grunn av netthets. Nå har ikke jeg lest så veldig mye av hennes blogg, men av det jeg har sett virker hun som en oppegående og snill, og ikke minst en pen jente. Ikke noe unormalt ved henne, eller noe annet som skulle tilsi at akkurat hun skulle bli hetset på nettet. Uansett utseende eller personlighet, en skal aldri utsettes for hetsing. Dessverre er realiteten ganske annerledes. Hetsing på nettet blir jo som mobbing egentlig. Det er jo trakassering, kanskje ikke fysisk, men psykisk. Så de som hetser er jo mobbere, og det mobbere stort sett gjør er å gå etter andre folks svakheter. Finner de ingen svakheter, så går mobbingen mest sannsynlig på misunnelse. La meg forklare: Misunnelse innebærer konkurranse, og i veldig mange tilfeller tror jeg at mobberne er usikre på seg selv, noe som gjør at de føler lett konkurranse fra andre personer. Dermed for å føle seg overlegne, bedre eller hva faen, så lar mobberne egen usikkerhet gå utover andre uskyldige mennesker i form av trakassering, for at en selv skal føle seg bedre. Ikke meningen å påstå at det er akkurat slik i alle tilfeller, men det er vel heller ikke så langt unna. Det var vel også en blogger (sikkert flere også), hvis jeg ikke tar helt feil, som fikk andre personer til å gjennomgå kommentarene, rett og slett fordi folk var så jævlige. Som jeg nevnte i sted, hva driver folk til å skrive så stygge kommentarer at fanden selv blir usikker? Misunnelse? Dårlig selvtillit? Det må være noe sånt.

Derfor, som et tidligere mobbeoffer selv, er jeg veldig oppmerksom på det med netthets. Det at jeg baserer bloggen min på å skrive så ærlig som mulig, gjør at jeg putter meg selv i en sårbar situasjon, men en kan heller ikke la andre påvirke en for mye. Vil noen slenge dritt, så sier det heller mer om vedkommende enn om meg. Liker jeg å tro da. Men når det er sagt, så er jeg åpen for saklig diskusjon og må nok regne med at ikke alle er enige med meg og mine synspunkter. Etter hvert som jeg blir en mer dreven blogger, så kan det hende at jeg tar opp ganske så store temaer. Er det noen kriterier som jeg følger, selv om jeg skriver så ærlig som mulig, er at jeg skal være saklig og ikke henge ut enkeltpersoner. Ellers så er det stort sett rett frem.

Sånn jeg har forstått det, er sangen»Lett å være rebell i kjellerleiligheten din», satt sammen av kommentarer hentet fra ulike nettsider/nettforumer om innvandrere. Rett og slett ytringer som vanlige folk har skrevet om innvandrere. Disse kommentarene er eksempler på hetsing i mine øyne. Ganske skremmende å se hva folk klarer å skrive alene ved tastaturet i kjellerleiligheten sin..

«Nå er tiden inne»

Et samboerskap har sine utfordringer, men det trenger ikke nødvendigvis å være ensbetydende med noe negativt. Utfordringene kan være så mangt, som blant annet det å innrette seg til en annen person. En skal jo tross alt leve og bo sammen med et annet menneske, og da nytter det ikke å sitte på rævva å være egoist. Jeg ble sammen med min eks-samboer like etter at jeg hadde fylt 19 år. Vi ble sammen høsten 2009, og flyttet sammen sommeren 2011. På den tiden var jeg sikker på at jeg hadde møtt den rette. Tiden gikk, og jeg skal innrømme at jeg kan by på noen utfordringer med tanke på personlighet. Blant annet mine asosiale tendenser og mitt behov for alenetid. Bare det å være alene var viktig for meg. Min eks-samboer var motsatt. Veldig sosial, og trengte ikke så mye tid for seg selv. Så vi var ganske så ulike. Like barn leker best, er det ikke noe som heter det? Tror kanskje det er noe sannhet i det ordtaket. Men samtidig kan ulikheter utfylle hverandre også? Tror jeg.. Uansett, så ble jeg faktisk litt overrasket over hvor tungt han tok bruddet, nettopp på grunn av hvordan jeg kan være. Rett og slett.

I løpet av samboerskapet begynte jeg å tvile på om jeg hadde gjort det riktige. En tvilende følelse, kanskje det var magefølelsen? Den følelsen hadde jeg en stund. Kanskje opp mot et halvt år før jeg gjorde noe. Må bare fortelle om en hendelse som på en måte bekreftet at det var noe dypere mening i den tvilende følelsen. Det var sommeren 2014, og jeg og min eks-samboer ferierte i Danmark sammen med min familie. På et tidspunkt så kranglet vi slik at han dro hjem. Jaggu, han dro faktisk hjem til Norge. Fra Danmark til Norge. Og ja, det var leit! Egentlig jævlig leit. Jeg ble jo sittende igjen i Danmark jeg, men samtidig var jeg lettet. Skjønner? Varseltrekanter! Det var nå jeg skjønte at jeg kanskje burde revurdere min livssituasjon. Utover høsten 2014 tilbrakte jeg mye tid hjemme. Jeg hadde tenkt på å avslutte samboerskapet, men han var så godt likt i familien min, og ikke minst en del av familien. Utrolig utfordrende!

Når en har vært i et langt samboerskap, så kjenner en igjen forskjellen på dårlig perioder som går over versus en konstant følelse som sier at «nå er tiden inne», og med det mener jeg å avslutte det du har nå, som ikke lenger gir den samme følelsen som tidligere. Så det å avslutte et langt samboerskap er ikke lett. Jeg flyttet hjem lillejuleaften 2014. Litt dårlig timing kan en si. Det var ikke planlagt at det skulle skje den dagen, meningen var å holde ut til etter jul. Det gikk ikke som planlagt som du sikkert skjønte.

Han var en utrolig flott kjæreste. Det var det ingenting å si på. Flott familie hadde han også. Fikk spesielt kontakt med moren hans, som også er også veldig interessert i ernæring. Det var min eks-samboer som oppmuntret meg til å begynne å studere ernæring. Han hjalp meg også i forhold til det sosiale. Så jeg har mye å takke han for.

Så lillejuleaften skjedde det. Jeg flyttet hjem. Mest lettet egentlig. Det var det jeg følte mest, en lettelse. Men jeg fikk også dårlig samvittighet. Han hadde det ikke noe godt. Det er aldri morsomt å se en du er glad i ha det vondt. Selv om jeg avsluttet samboerskapet, er jeg fortsatt glad i han, som venn. Det er jeg virkelig. Og det gjør meg lykkelig å se han gå videre med livet etter en tøff periode. Han har funnet seg en ny jente som også har en datter. Det gjør meg så glad, og ønsker han det beste i livet!

Om jeg angrer på min avgjørelse? Nei. Det var et riktig valg.

Jeg har også hatt kontakt med moren hans i ettertid. Flott dame!

Er du i en lignende situasjon, så tenk nøye gjennom hva du gjør.

Hva sier magefølelsen? Skal ikke kimse av den.

Som dere sikkert har lagt merke til, så har jeg en forkjærlighet for sitater;P

rainforever

 

Kostveileder

Ja, da er jeg utdannet kostveileder. 3-årig utdanning er ferdig. Tenke seg til. Jeg? Bachelor i ernæringsfysiologi? Er det sant? Aner ikke hvor mange ganger jeg har sjekket karakteren i ettertid bare for å være på den sikre siden. Har jeg bestått? Jeg venter på vitnemålet mitt. Vitnemålet som sier at jeg har fullført bachelorgraden. Hvilke jobber kan jeg få nå? Det er egentlig så mangt. For å si det sånn: Der det er behov for faglig kompetanse innen ernæring. For eksempel treningssentre, barnehager, sykehjem, sykehus osv. Andre alternativer er å starte for seg selv, eller være i et tverrfaglig samarbeid med for eksempel sykepleiere. Bare de med klinisk mastergrad i ernæring kan jobbe på sykehus (hvis jeg ikke tar aldeles feil).

En kosteveiler skal gi kostråd for en optimal helse. Rett og slett sette sammen et kosthold som skal sikre klienten optimal ernæringsstaus. Ernæringsstatus innebærer blant annet riktig balanse mellom forbruk og inntak i forhold til høyde og vekt. Du lurer kanskje på hvorfor jeg ikke refererer meg selv som ernæringsfysiolog? Fordi det er en beskyttet tittel. Jepp, fikk vite det under studietiden. Tror du mange av mine medstudenter, inkludert meg selv, fikk hakeslepp? Ernæringsfysiolog er en beskyttet tittel, og er bare forbeholdt de som tok cand.mag. grad i ernæring, altså personer som ble utdannet før overgangen til dagens bachelor- og mastergradssystemer, hvis jeg har forstått der riktig. Egentlig veldig forvirrende hele opplegget. Så jeg kan si at jeg har en bachelor i ernæringsfysiologi og kalle meg kostrådgiver eller kostveileder, men ikke ernæringsfysiolog. Litt kjipt ja.

Nå som ting går fremover (begynner i hvert fall), håper jeg 2016 blir et bra år. Forhåpentligvis starter jeg året med jobb, og kanskje jeg flytter ut? Det hadde vært superdigg. Men først er det Christmas time. Høyt på ønskelisten er kjæreste! Litt kleint at jeg skriver det? Faen, var redd for det ja.

Tar et par dager med skrivepause. Har skrevet hyppig de siste dagene. Skjedd ting. Kanskje jeg har fått vitnemålet mitt til neste blogginnlegg? Og kanskje min tatovering er klar for å bli tatt bilde av? Den gror som pokker om dagen! Ghost ❤

ejnot

Fortsatt fin mandagskveld, hilsen meg og min trofaste kaffekopp.

 

 

Plagiat

Her kommer det en innrømmelse. Jeg holdt på å miste retten som student ved høyskolen jeg gikk på. Før du tenker at jeg er tatt for plagiat, les videre.

Når er det snillheten går over til dumhet? Du vet «dumsnill», ikke sant? Noen mennesker er så snille og vil bare hjelpe. Klarer ikke å si nei til andre mennesker. Dessverre er det noen mennesker som vet å utnytte det til det fulle.

På studiet ble jeg kjent med en medstudent. En jente. Vi fikk kontakt. Helt fra starten av, så var det vel ikke studiet som var hennes førsteprioritet. Hun jobbet og reiste en del. Hun hadde utenlandsk opprinnelse. I løpet av det 3. året (siste) på studiet, gikk ting over stokk og stein. Virkelig! Hennes prioriteringer begynte å påvirke studiet. Vi hadde en del obligatoriske innleveringer som vi måtte ha bestått for å bli oppmeldt til eksamen. Hun begynte å henge etter med disse innleveringene. Det er skummelt fordi mange av disse innleveringene var ganske så store, og tok dermed mye tid. Derfor, for å være snill (eller dum rettere sagt), så sa jeg ja til å hjelpe henne. Det var her ting begynte å gå skeis. Veldig skeis. Jeg valgte, så dum jeg var, at hun fikk noen av mine innleveringer. Det vil si: Noen av de innleveringene som jeg var ferdig med og hadde sendt inn til skolen, leverte jeg også til henne. Det var aldri meningen at hun skulle levere inn en identisk oppgave. Bare for å understreke det. Meningen var å gi henne en veiledning, det vil si at oppgaven som hun fikk av meg, var et utkast. Et utkast som hun kunne jobbe videre med. Det var meningen at hun skulle gjøre endringer, slik at det IKKE ble levert inn identiske oppgaver. Hvorfor vi ikke satt sammen og samarbeidet? Litt av forskjellige årsaker. Blant annet fordi vi hadde litt ulike prioriteringer. Jeg måtte prioritere skolen, ellers hadde jeg ikke hatt sjans til å fullføre studiet. Jeg slet med studiet, så det tok en del tid. Hun på sin side, reiste som sagt en del og jobbet, og virket ikke som om studiet var særlig viktig. Kan vel egentlig lure på hvorfor jeg ville hjelpe henne i første omgang når jeg egentlig visste at hun gav mer eller mindre faen i studiet.

Det var bare ment at det skulle skje en gang. Men så dro hun en måneds tid til hjemlandet (januar 2015), og når hun kom tilbake hadde hun virkelig klart å rote til. Orker ikke å gå inn på for mange detaljer, men det ble til at jeg hjalp henne en gang til. Dumme meg, jeg vet det nå for faen! Jeg vet ikke helt hva hun tenkte med (eller jeg egentlig), men tror du ikke hun ved et tilfelle levert inn en identisk oppgave uten å gjøre noen endringer? Akkurat denne oppgaven leverte jeg et par uker før henne, men skolen la vel merke til noe mistenkelig. Dermed ble det mistanke om plagiat. Det er ikke så rart når skolen mottar 2 identiske oppgaver med noen ukers mellomrom kanskje. Dermed ble hun innkalt til møte med skolen. Så naiv som jeg er, trodde ikke jeg at jeg skulle bli rammet(dumme meg igjen), det vil si, ikke bli innkalt til møte, for det var jo tross alt min oppgave. Jeg som skrev den.

Det gikk ikke så lang tid før jeg ble innkalt til møte. Blant annet i brevet sto det:

«Sensor som har rettet dette arbeidskravet og godkjent det, men det har i ettertid blitt levert inn en identisk besvarelse fra en annen student. Dette anser vi som plagiat og fusk. Om fusk sier Universitets- og høgskoleloven, §4-7 følgende: «

Annet som sto i brevet var:

«Arbeidskravet i ERN3300 godkjennes derfor ikke og du vil ikke få anledning til å gå opp til eksamen i ERN3300 13.februar.»

Tror du jeg faen meg holdt på å dø? Dette studiet som betydde så mye.

Jeg fikk vite det at hun hadde sagt at vi samarbeidet. Det vil si at hun hadde løyet på det møtet med skolen. Så, når jeg møtte denne jenta før mitt møtet med skolen, så ble vi «enige» om å ha en lik forklaring på hvorfor det ble levert inn 2 identiske oppgaver. Forklaringen var som sagt følgende: At vi samarbeidet. Jo da, det går an å samarbeide om samme oppgave, uten at det er galt i seg selv. Det som var galt var at vi ikke samarbeidet, og at hun kopierte oppgaven min. Begge besvarelsene i dette tilfelle var identisk. Disse folkene på skolen har vært borti juks tidligere, så de kjenner vel igjen plagiat når de ser det. Dermed å lyve disse folkene opp i ansiktet med å si at det var et samarbeid, er som å kaste bensin på et bål. Bare enda mer løgner som blir surret til en stor ball. Men, jeg og hun jenta ble enig om å gi lik forklaring. Jeg visste innerst inne at jeg kom til å si sannheten til folkene på det møtet. Så jeg løy denne jenta rett i trynet. Stygt, men sant. Det var slemt av meg, men samtidig ville ikke jeg miste skoleplassen. Hvorfor jeg ikke bare sa sannheten til jenta med en gang? Fordi hun allerede var så utafor. Ordentlig stresset. Hadde jeg sagt til henne at jeg kom til å si sannheten, vet jeg ikke hva som ville skjedd. Men ser i ettertid at jeg burde ha vært ærlig med henne fra første stund. Faen, jeg ville bare kjempe for plassen min. Så kom dagen hvor møtet fant sted, og jeg sa det som det var: At vi ikke samarbeidet. At hun jenta hadde levert inn min oppgave. Identisk. Responsen jeg fikk: «Du blir oppmeldt til eksamen, arbeidskravet ditt blir godkjent igjen.» De folkene på møtet virket litt forfjamset, nesten litt overrasket. Kanskje de regnet med at jeg kom til å lyve også? Men, fy faen jeg var lettet. Men samtidig hadde jeg dårlig samvittighet når det gjaldt denne jenta. Vi hadde litt kontakt i ettertid, men nå har vi ikke kontakt i det hele tatt. Kanskje like greit.

I dette tilfellet var jeg bare jævlig dum. Kunne hjulpet henne på en annen måte. Lett å være etterpåklok. Tro meg, nå har jeg lært. En skal ikke stole for lett på mennesker. Mennesker som har stått ved din side gjennom glede og sorger, de er verdt å stole på. Andre mennesker skal en være skeptisk til. Bruk lang tid på å bygge tillit til nye mennesker. Noen er kanskje uenig i det jeg sier. Kommer vel an på erfaringer en har gjort med andre mennesker.

Vær for all del snill (kanskje du kommer til himmelen;P), men ikke for snill.

En ting er sikkert: I dette tilfellet var jeg dumsnill, noe som holdt på å koste meg skoleplassen.

Liten oppfordring:))

kind