Lese -og skrivevansker

Dysleksi som er en type lese – og skrivevanske er noe forbanna drit. Beklager litt usaklig setning, men det er noe forbanna drit. Dysleksi er i familien min, både på morssiden og farssiden. Med andre ord: Jævlig utbredt i familien. Man kan vel betegne dysleksi som en type handikap eller? Det er høres kanskje litt feil ut, men det er jo en form for ulempe. I hvert fall for min del har det ikke medført noen betydelige fordeler;P Jeg begynte å beherske lesing og skriving først i 3-4 klasse, og det resulterte selvfølgelig at jeg ble hengende etter resten av klassen. Det var jo litt av en nedtur det da, og var ikke akkurat en ideell situasjon;P I mitt tilfelle som sagt, begynte jeg senere enn resten av klassen med å lese og skrive, men har etter hvert klart å beherske begge deler. Takk gud for det, sier jeg bare. Det finnes mennesker som er så hardt rammet av dysleksi at de ikke behersker lesing eller skriving i voksen alder. På barneskolen fikk jeg tilrettelagt undervisning. Noe av den tilrettelagte undervisningen innebar å være i en liten gruppe som fikk ekstrahjelp, og som ble tatt ut av undervisningen fra resten av klassen. Fagene jeg definitivt slet mest med var norsk og engelsk. Men også matte var særdeles utfordrende.

jeg-har-dysleksi-kan-faen-ikke-stave

Bildet under viser et avsnitt hentet fra PP-tjenestens vurdering av meg i 4.klasse. Tenker tydeligvis at folk ser jævlig godt, og beklager for et dårlig bilde. En av setningene sier følgende: «Testing viser at Tonje ligger tilnærmelsesvis 3 år under det man faglig kan forvente ut fra hennes alder.» Det var da som faen! Annen setning sier: «ITPA språktest viser at Tonje har de nødvendige ferdigheter for å gjenkjenne og/eller forstå hva som blir sett, men har vansker med de auditive stimuli, det hun hører.» Ok…. Det står mye mer, men gidder ikke å sitere alt.

fail

Det var min far som stort sett hjalp meg med lekser. For å si det sånn, der var det ingen «kjære mor.» Det er ikke til å legge skjul på at jeg grein mine «modige» tårer. Det høres forferdelig dramatisk ut, men det er ikke tull! Jeg virkelig gruet meg så jævlig. Griningen var et resultat av fortvilelse, håpløshet, sinne og ingen mestringsfølelse. Relativt kjip følelse. Bokstavene gikk i surr. Jeg forstod faen ikke hvordan jeg skulle lese setningen, og ikke minst forstå betydningen av den. Man kan vel si at lekser ikke akkurat var dagens høydepunkt. Far og jeg kunne sitte i flere timer. Det var noe av det jævligste. Han ga seg ikke. Jeg skulle lære å lese og skrive jeg, det var ikke snakk om noe annet. Min avdøde bror slet også fryktelig med dysleksi. Han klarte blant annet ikke å skille mellom d, p og b som igjen påvirket lese – og skriveferdighetene. Det er takket være en spesiell jente at han fikk lappen. Uten henne hadde han vel ikke klart lappen i det hele tatt. Flott jente er du (hvis denne jenta leser innlegget, skjønner jenta hvem jeg mener).

Dysleksi gir vel ikke akkurat selvtillitsboost, og hvis jeg kan beskrive med et ord hvordan man føler seg, er «dum» det riktige ordet. «Håpløs» er ikke helt ukjent det heller. Det er egentlig ikke så rart at man føler seg rett og slett mindre intelligent. Man blir på en måte den eneste (føles det ut som) som ikke mestrer noe de aller fleste andre jevnaldrende gjør. Men, sannheten er at dysleksi er en diagnose, og dermed en god forklaring på hvorfor enkelte mennesker sliter så mye med å lese og skrive. Dermed er ikke lese -og skrivevansker ensbetydende med at man er lat eller dum

Til tross for all griningen og frustrasjonen, så har jeg virkelig fått igjen for det harde arbeidet. Yes! Dere aner ikke hvor evig takknemlig jeg er for hjelpen. I hvert fall nå i ettertid. Da det sto på som verst var jeg ikke så takknemlig;P Selv om jeg mestrer lesing og skriving relativt greit per i dag, er det ikke til å «stikke under en stol» at dysleksien føler et visst eksponeringsbehov fra en tid til en annen. Hender noen ganger at jeg må lese samme setning flere ganger. Jeg skjønner faen ikke betydningen, eller så oppfatter jeg den helt annerledes. Dermed føles det som jeg leser den samme setningen 100 ganger, ok da, noe overdrevet, men det kan være jævlig irriterende. Med andre ord, så gjelder det å ha god tid når jeg skal lese;P Det som er litt lættis er at når jeg har lest setningen et par ganger, så plutselig kan det «gå opp et lys» for meg, og jeg tenker: «Aha, det var det setningen betydde!» Komisk! Så dysleksien vil alltid være der. Den lille jævelen.

2 kommentarer om “Lese -og skrivevansker

  1. Så flink Terje er som ikke gav seg på dette med leksene!!Skjønner at det har vært mye slit og tårer,men absolutt verdt det,ikke sant? Nå skriver du jo som bare,det! Tilogmed din egen blogg:-) Det hadde du vel ikke sett for deg? stå på:-)

    Liker

    1. Kan takke han for at jeg klarer å lese og skrive. Virkelig! Absolutt verdt slitet ja:) For noen år siden var blogging ganske så utelukket, så det er gøy med egen blogg nå:)) Takk;)

      Liker

Legg igjen en kommentar til Tonje Teig Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s