P-piller – uskyldig eller ødeleggende?

Som tittelen antyder stiller jeg spørsmål rundt p-pillenes effekter på kroppen videre utover det som er hensikt med pillen. Dette innlegget er veldig personlig, eller rettere sagt jævlig personlig, noe jeg er fullstendig klar over det. Har vært tvilende om jeg burde poste det, men faen, jeg velger å gjøre det. Synes p-pillebruk er et viktig tema, og som spesielt gjelder for oss jenter. La meg starte med å si at dette er erfaringer som jeg har gjort, og jeg skal ikke på noe som helst måte fraråde å bruke det. Men, som sagt stiller jeg spørsmål rundt langtidseffektene av p-pillebruk, og skal med dette skrive om noen erfaringer gjort med p-piller.

birth control pills on white close up

P-piller er et hormonelt prevensjonsmiddel som skal hindre graviditet. Jeg startet å bruke p-piller da jeg var ca. 18 år. Merket var Microgynon og den fikk jeg fra helsesøster. Etter en stund byttet jeg til Mercilon som jeg fikk beskjed om inneholdt mindre hormoner. Nå snakker jeg riktignok ikke for alle jenter, men for meg har p-pillebruk ikke gjort noe annet enn å «forstyrre» kroppen min for å si det litt klønete. For å utdype det litt mer: Før jeg begynte på p-piller fikk jeg menstruasjonen regelmessig og i «normale» mengder. Bare for å nevne det har jeg aldri slitt med menstruasjonssmerter, men har hørt at p-piller hjelper mot nettopp det.

Etter at jeg startet med p-piller har jeg hatt uregelmessige blødninger, småblødninger (nesten ikke noe i det hele tatt), og i tillegg har jeg hatt måneder uten blødning. Si meg, er det normalt? Skal innrømme at det har hendt at jeg har glemt p-pillene for en dag eller to, men så lite avvik skal vel ikke føre til slike uregelmessigheter? Jeg skjønner såpass at p-piller ikke gir ekte menstruasjonsblødninger, men «kunstige blødninger», og at risikoen for uregelmessige blødninger er større. Men, det er vel faen ikke bra at man skal gå slik som jeg har gjort over flere år? Bare så det er nevnt, så snakker jeg ut ifra min egen erfaring. Det kan hende at p-piller har fungert utmerket for andre, så skal som sagt ikke fraråde noen å bruke det. Men, jeg deler mine erfaringer rundt p-pillebruk og er nysgjerrig på langtidseffektene. Hvis jeg nå bestemmer meg for å fortsette med p-pillene som innebærer uregelmessige – og småblødninger i mange år til, på hvilken måte vil det påvirke kroppen min? Det lurer jeg på!

Helt ærlig, tror jeg ikke p-piller er så uskyldig. Men, hva skal jeg bruke i stedet da? Det finnes hormonfrie alternativer som blant annet pessar og kobberspiral, men jeg har ikke særlig kjennskap til de nevnte hormonfrie prevensjonsmidlene. Jeg tror kroppen blir avhengig av p-piller. Jeg tar nok ganske så feil, men la meg prøve å forklare: Si man starter med p-piller som inneholder hormoner. Over tid vil kroppen bli vant til å få tilført disse hormonene, noe som gjør at kroppen kan nedsette produksjonen av visse hormoner, rett og slett fordi den får tilført hormoner via p-pillen. Hva skjer når man da slutter etter mange år med p-pillebruk? Kroppen tror jeg får «sjokk», og som resultat blir det ubalanse i hormonnivåene. Dette kan igjen gi uteblitt menstruasjon for en periode, og siden kroppen er så «finstemt maskineri», så kan det ta tid før hormonnivåene normaliserer seg. Jeg sluttet med p-piller i desember 2014, og fikk menstruasjon nå i september 2015. Det er ca. 9 måneder uten menstruasjon. Tro meg, har vært hos lege og gynekolog. Noe det første jeg gjorde var å utelukke graviditet. Diverse blodprøver og andre tester som ble utført viste ingenting galt. Det skal nevnes at det siste halvåret har vært mye stress og trening, som også kan ha påvirket menstruasjonen. Men, jeg tror absolutt at avsluttet p-pillebruk har påvirket ganske mye mer enn trening og stress, spesielt i dette tilfellet. Fikk time på sykehuset nå i oktober for videre utredning, men siden menstruasjonen kom tilbake avbestilte jeg timen.

Som jeg har nevnt gjentatte ganger fraråder jeg ikke bruk av p-piller, men jenter, tenk dere nøye om og sjekk ut ulike merker på forhånd. Hør med lege, gynekolog eller en annen person med faglig kompetanse før oppstart med p-piller. For min del har p-pillebruk vært trøblete, og ikke gitt noen nevneverdige positive erfaringer.

Lese -og skrivevansker

Dysleksi som er en type lese – og skrivevanske er noe forbanna drit. Beklager litt usaklig setning, men det er noe forbanna drit. Dysleksi er i familien min, både på morssiden og farssiden. Med andre ord: Jævlig utbredt i familien. Man kan vel betegne dysleksi som en type handikap eller? Det er høres kanskje litt feil ut, men det er jo en form for ulempe. I hvert fall for min del har det ikke medført noen betydelige fordeler;P Jeg begynte å beherske lesing og skriving først i 3-4 klasse, og det resulterte selvfølgelig at jeg ble hengende etter resten av klassen. Det var jo litt av en nedtur det da, og var ikke akkurat en ideell situasjon;P I mitt tilfelle som sagt, begynte jeg senere enn resten av klassen med å lese og skrive, men har etter hvert klart å beherske begge deler. Takk gud for det, sier jeg bare. Det finnes mennesker som er så hardt rammet av dysleksi at de ikke behersker lesing eller skriving i voksen alder. På barneskolen fikk jeg tilrettelagt undervisning. Noe av den tilrettelagte undervisningen innebar å være i en liten gruppe som fikk ekstrahjelp, og som ble tatt ut av undervisningen fra resten av klassen. Fagene jeg definitivt slet mest med var norsk og engelsk. Men også matte var særdeles utfordrende.

jeg-har-dysleksi-kan-faen-ikke-stave

Bildet under viser et avsnitt hentet fra PP-tjenestens vurdering av meg i 4.klasse. Tenker tydeligvis at folk ser jævlig godt, og beklager for et dårlig bilde. En av setningene sier følgende: «Testing viser at Tonje ligger tilnærmelsesvis 3 år under det man faglig kan forvente ut fra hennes alder.» Det var da som faen! Annen setning sier: «ITPA språktest viser at Tonje har de nødvendige ferdigheter for å gjenkjenne og/eller forstå hva som blir sett, men har vansker med de auditive stimuli, det hun hører.» Ok…. Det står mye mer, men gidder ikke å sitere alt.

fail

Det var min far som stort sett hjalp meg med lekser. For å si det sånn, der var det ingen «kjære mor.» Det er ikke til å legge skjul på at jeg grein mine «modige» tårer. Det høres forferdelig dramatisk ut, men det er ikke tull! Jeg virkelig gruet meg så jævlig. Griningen var et resultat av fortvilelse, håpløshet, sinne og ingen mestringsfølelse. Relativt kjip følelse. Bokstavene gikk i surr. Jeg forstod faen ikke hvordan jeg skulle lese setningen, og ikke minst forstå betydningen av den. Man kan vel si at lekser ikke akkurat var dagens høydepunkt. Far og jeg kunne sitte i flere timer. Det var noe av det jævligste. Han ga seg ikke. Jeg skulle lære å lese og skrive jeg, det var ikke snakk om noe annet. Min avdøde bror slet også fryktelig med dysleksi. Han klarte blant annet ikke å skille mellom d, p og b som igjen påvirket lese – og skriveferdighetene. Det er takket være en spesiell jente at han fikk lappen. Uten henne hadde han vel ikke klart lappen i det hele tatt. Flott jente er du (hvis denne jenta leser innlegget, skjønner jenta hvem jeg mener).

Dysleksi gir vel ikke akkurat selvtillitsboost, og hvis jeg kan beskrive med et ord hvordan man føler seg, er «dum» det riktige ordet. «Håpløs» er ikke helt ukjent det heller. Det er egentlig ikke så rart at man føler seg rett og slett mindre intelligent. Man blir på en måte den eneste (føles det ut som) som ikke mestrer noe de aller fleste andre jevnaldrende gjør. Men, sannheten er at dysleksi er en diagnose, og dermed en god forklaring på hvorfor enkelte mennesker sliter så mye med å lese og skrive. Dermed er ikke lese -og skrivevansker ensbetydende med at man er lat eller dum

Til tross for all griningen og frustrasjonen, så har jeg virkelig fått igjen for det harde arbeidet. Yes! Dere aner ikke hvor evig takknemlig jeg er for hjelpen. I hvert fall nå i ettertid. Da det sto på som verst var jeg ikke så takknemlig;P Selv om jeg mestrer lesing og skriving relativt greit per i dag, er det ikke til å «stikke under en stol» at dysleksien føler et visst eksponeringsbehov fra en tid til en annen. Hender noen ganger at jeg må lese samme setning flere ganger. Jeg skjønner faen ikke betydningen, eller så oppfatter jeg den helt annerledes. Dermed føles det som jeg leser den samme setningen 100 ganger, ok da, noe overdrevet, men det kan være jævlig irriterende. Med andre ord, så gjelder det å ha god tid når jeg skal lese;P Det som er litt lættis er at når jeg har lest setningen et par ganger, så plutselig kan det «gå opp et lys» for meg, og jeg tenker: «Aha, det var det setningen betydde!» Komisk! Så dysleksien vil alltid være der. Den lille jævelen.

«Kropp»

Det jeg skal skrive om nå er et godt eksempel på et tilfelle hvor jeg har hatt hodet mitt så langt oppi ræva at jeg har hatt lyst til å begynne å grine. Grine som et resultatet av min egen dumhet. Vi kvinner er eksperter på å finne feil på oss selv, og spesielt når det kommer til utseende. Jeg for min del var ikke fornøyd med hva naturen hadde «gitt» meg, og hadde en periode fryktelig lyst på større lepper! Så da jeg var 18 år fikk jeg like gjerne forstørret leppene. Kanskje ikke det smarteste jeg har gjort, og det kommer ganske høyt på den listen over ting jeg angrer på, og jeg har mange ganger i ettertid i den forbindelse tenkt: «Hva faen var det jeg gjorde?» Hva skjer når man stikker noe i leppene? Leppene hovner opp, og «duckface» er ikke et uvanlig fenomen i den sammenheng. Gakk, gakk. Hvordan jeg løste det? Vel, kanskje ikke den mest diskret måten om jeg så må innrømme det selv, men jeg gikk med et skjerf som jeg holdt foran munnen. Litt dårlig forklart. Sånn gikk jeg hjemme og på skolen (hevelsen var verst de første dagene). Ja, siden jeg var så «smart» i utgangspunktet og tok dette inngrepet, så var jeg enda «smartere» og fikk det utført midt i uken! Kunne kanskje ventet til freddan. Helt ærlig, hvordan jeg forklarte mamma og pappa det husker jeg ikke, men de så definitivt en forandring i trynet mitt. En ting var sikkert, og det var at de ikke var videre imponert over sin datter. Var ikke akkurat videre imponert over meg selv, så det var jo greit.  Når den verste hevelsen hadde gått ned var ikke resultatet så ille, men.. Hvorfor, Tonje? Den forstørrede effekten var heldigvis ikke permanent og gikk gradvis bort i løpet av noen måneder. Hadde effekten vært permanent hadde jeg begynt å grine. Igjen..

Vet ikke hva som skjer om dagen, men jeg begynner, tro det eller ei, og få et mer avslappet forhold til kroppen min. Tonje, begynner du å bli voksen? Hvem faen hadde trodd det? Tok noen år det, men bedre sent enn aldri;P For å si det sånn, så er det ikke ukjent at min kropp og mitt hode ikke alltid har vært enig, og har «kranglet» så både sjokolade, slankepiller og for den saks skyld badevekta har gått veggimellom. Jepp, vært noen tilstander der. Den tid er forbi hvor kroppen utsettes for Nutrilette, Chili Burn (slankepiller) og detox. Nå er det en ny tid med variert kost, rett og slett vanlig mat som gjelder. Ja, mat som frukt, grønnsaker, kjøtt, fett, karbohydrater osv. Ikke noe tull for faen! Det er til og med rom for utskeielser. En sjokoladepus som meg kan ikke leve uten sjokoladen.

Har klart å snike inn en «litta» videosnutt, og så får en selv dømme om jeg har et utseende som passer best til radio;P Advarer, sterke scener! Nei da, håper jeg ikke gir noen varige mén der jeg står «ufiltrert og jævlig.» I videoen påpeker jeg såkalte «feil.» Kan vel diskuteres hvorvidt det virkelig er «feil», men ut i fra samfunnets standard for perfekt utseende er det vel «fy fy.» Det var ikke akkurat videre moro å stå foran speilet og filme meg selv, men liker nå å tro at jeg kanskje, muligens gjør noe bra. Ikke vet jeg. Jeg har mye rart for meg, og dette er intet unntak. Mine intensjoner var som sagt å stå imot kroppspresset, men jeg er realist, og vet at det jeg gjør ikke kommer til å endre noe. Men, tema kropp og helse er noe jeg brenner for, så da kan jeg vel gi det jeg brenner for et «lite spark i siden?» Eller kanskje et «hardt slag i trynet?» Må jo kjempe for det man tror på!:)

marilyn-monroe-quotes-3

Til alle dere jenter der ute! Tenk dere godt om før dere tukler med hva naturen har «gitt» dere. Ikke nødvendigvis det perfekte som er vakkert, uansett om det er utseende eller personlighet.

God helg;))

 

«F*ckin’ perfect»

Jeg, på min side, klarer ikke å oppfylle kriteriene som samfunnet har satt. Du lurer sikkert på hvilke kriterier? Vel, hvis man er ganske opplyst har man skjønt at samfunnet er opptatt av det «perfekte.» Absolutt alt fra sosialt, utseende, utdanning, jobb, faen, egentlig alt ved livet. Det går bare ikke. Jeg har så mange feil, jeg er helt gjennomsnittlig, ikke noe «wow» med meg. Har innsett det, at mange områder av livet mitt er langt i fra nær å oppfylle kriteriene til et såkalt «perfekt liv», som er satt av samfunnet. Det er litt kjipt å tenke på at det er realiteten, altså «den usminkede sannhet.» Er ikke akkurat en selvtillitsboost. Men, faen, når skal det slutte? Mennesker er ikke feilfrie, eller? Finnes det egentlig noe «perfekt», hva det nå enn ligger i det fordømte ordet? Kan noen forklare meg det? Når kan jeg si at jeg har et 100% perfekt liv? Er det sånn at «det perfekte» er likt for alle mennesker? For eksempel, hvis en venninne av meg har det perfekt, er det det samme som å si at jeg har det perfekt også, eller har jeg andre kriterier/krav som må oppfylles før jeg kan definere livet mitt som perfekt? Det er faen ikke til å bli klok av. Det er bare å innse det først som sist at med mennesker blir det feil. Det er menneskelig å gjøre feil. Alle gjør det, og det er en jævlig kjip sannhet. Mennesker er ikke og kommer aldri til å bli perfekte, i hvert fall ikke ut i fra samfunnets standard for hva som er «perfekt.» Fordi den standarden er ganske uoppnåelig. Tror jeg.

Det er virkelig «in» å vise den såkalte  «usminkede sannhet» i kontrast til det «perfekte» med tanke på vekt og utseende. Det er vel og bra det, men kan det bli for mye av begge deler? At man hele tiden skal motarbeide det andre? For all del, kjempe flott at kvinner vil vise seg som de er. Med og uten skavanker. Det er jeg veldig positiv til. Men, kan det bli litt masete selv om intensjonen er god? At kvinner hele tiden skal påpeke at «slik ser en normal kvinnekropp ut?» Det kan fort bli mye kroppsfokus, og i mine øyne, snakker sikkert ikke for alle, blir det sånn når media fremstiller slike urealistiske idealer. Da blir det et behov for å «sette media på plass» med tanke på hvordan en kvinnekropp egentlig ser ut, og dermed blir det en «krig» mellom media og vanlige kvinner. Denne «krigen» er kanskje viktig, for uten den blir det til at media «styrer hele showet» alene, og kroppsfokuset blir, sagt på en litt dum måte, «helt på jordet.» Som sagt, jeg snakker nok ikke for alle, men dette er mine synspunkter på et veldig viktig tema, nemlig kroppsfokuset.

perfekt

Jenter i dag vokser opp med et sinnsykt press på kropp og utseende. Jeg tenker en del på mine egne nieser som vokser oppi alt dette kroppsfokuset, og jeg vil prøve, jeg sier prøve, ikke garantere, at jeg kanskje kan være et greit forbilde.  Jeg kommer til å gjøre feil, og jeg er pissredd, men jeg vil at mine jenter ikke skal ha et så anstrengt forhold til egen kropp. For det kommer den tid hvor de blir mer bevisst på vekt og utseende. Personlig begynner jeg egentlig selv å miste litt begrepet på hva som er en «normal kvinnekropp.» Vet det høres jævlig rart ut, men det er virkelig sant. Åssen skal kvinner, for å si det på en litt klønete måte, se ut? Som er forenlig med god helse? Som er sunne forbilder for unge jenter hvis dette kroppsfokuset fortsetter som det gjør? Bakgrunnen for min egen usikkerheten er den utviklingen av kroppsfokuset som foregår, og de kriteriene som er satt for å få «idealkroppen.»

Her er bildet av magen min. Har et ganske langt arr der. Arret er etter en bilulykke. Det er jævlig stygt, men heldigvis har det bleknet med årene. Så er ikke like fremtredende som før.

arr

På mange måter oppfyller jeg som sagt ikke kriteriene som er satt av samfunnet. Har dere god tid?;P Har så mange feil at det nesten er flaut:P Kan starte med utseende. Utseende er alltid moro. Not. For å si det mildt, heldigvis, takk gud, har utseendet mitt forbedret seg i løpet av de siste årene. Ikke meningen å være selvdigger på noen som helst måte, men for de som husker meg fra yngre dager, så var jeg ikke akkurat et glansbilde. Andelen fett på kroppen har sluppet taket også. Etter mange års kamp mot vekten! Det hadde jeg faen ikke trodd var mulig på et tidspunkt. Kampen mot kiloene bringer tilbake «herlige» minner som når jeg og min venninne i 13 års alderen valgte å gå på nutrilette kur i 2 uker! Det første jeg gjorde når jeg var ferdig meg kuren var å spise grandis. Ikke akkurat et langsiktig prosjekt fra min side;P

For ha litt fokus på det sosiale, så er jeg er sjenert. Ikke akkurat en fordel ved sosiale settinger kan man si. Min venninne kommenterte det her forleden. Og, ja, jeg er fullstendig klar over at jeg er sjenert. Liten nedtur det ja;P Så når jeg møter mennesker som kan snakke om alt og ingenting med fremmede blir jeg imponert. Fordelen med slike mennesker også, er at jeg slipper å snakke. De står jo for all snakkingen uansett. Men, bare så det er sagt, jeg jobber med saken, og har blitt flinkere sosialt de siste årene. Takk gud for det! Det har også blitt kommentert, fra mennesker jeg ikke kjenner så godt, at jeg er rar. Fortell meg noe jeg ikke vet! Er det rart man får litt asosiale tendenser når man møter enkelte mennesker som rett og slett er, unnskyld språket, rasshøl?

Andre «flotte» egenskaper ved meg er at jeg har et temperament, banner, smatter, roter, er distre og til tider masete. Jeg sverger, jeg er alltid på leting etter noe. Enten Ipod, briller, nøkler, mobil. Jeg presterer nesten alltid å få dårlig tid akkurat når jeg skal gå til toget. Jeg kan se på klokka og se at toget går om en halvtime, og tenke at jeg har god tid. Så surrer jeg med noe i mellomtiden. Plutselig er det 5 minutter til jeg skal dra, og får drit dårlig tid. Det er standard! Lættis

For de av dere som velger å være i livet mitt, takk:)) Det er ingen tvang. Men, tydeligvis er noen som bryr seg om denne gamle skrotten:P Denne gamle skrotten er utrolig takknemlig for det;) Apropos folk som bryr seg, moren til eks-samboeren min inviterte meg på lunsj her om dagen. Synes det er utrolig snilt gjort:) Og bare for å ha det ut i verden, så har eks-samboeren min funnet seg en kjempe flott jente virker det som:) Jeg er oppriktig glad på deres vegne:)

Så jeg «slår et slag» for oss som ikke er perfekte og er fullstendig klar over det. Jeg skulle gjerne vært det, det hadde sikkert vært helt utrolig digg. Men, det er den «usminkede sannhet» at jeg er langt i fra perfekt. Det som er litt digg, er at jeg ikke trenger å streve etter å holde en perfekt fasade. Den fasaden er vel ødelagt etter dette innlegget uansett. Eller, kanskje den har vært ødelagt lenge før det;P

Så, før jeg avslutter, plager jeg dere litt mer og viser dere trynet mitt når jeg nettopp har stått opp. Uten sminke og bustete hår, en fin innertier det. En av de bedre bildene. Bra dere ikke ser bildene av meg på en dårlig morgen, da kunne jeg skremt fanden selv;P

usminket

Må bare ha med denne sangen. Pink er en fantastisk flott dame! En virkelig flott sang også, som jeg føler passer litt til dette innlegget.

Ønsker dere alle en fin dag sånn som dere er:))

«Tåler du ikke sannheten?»

Hvorfor skal mennesker, inkludert meg, på død og liv legge ut personlige ting fra livet? Hva er det godt for? Har stilt meg det spørsmålet mange ganger, og noen ganger har jeg hatt lyst til å slette hele bloggen. Men, det kommer ikke til å skje i første omgang i hvert fall. Jeg liker å skrive. Liker det faktisk jævlig godt. Selvfølgelig trenger jeg ikke å legge ut personlige ting, kan heller lage en rosablogg om sminke, hår ol. Men jeg er virkelig ikke en rosablogger. Jeg kan godt skrive for eksempel litt om klær og sminke, men jeg liker min blå blogg. Liker å tro at bloggen min har dybde, hvis det gir noen mening. Ærlig og stort sett rett på sak. Ikke noe «gå rundt grøten» opplegg. Bloggen min er ikke for alle hvis jeg kan si det sånn. Eller jo, for så vidt så er den det, men det er dessverre ikke alle som tåler sannheten. Sannheten er ikke alltid like pen. Da er det bare å forlate bloggen for faen.

Selv om jeg er en blå blogger, kan jeg slenge på noen humoristiske godbiter innimellom. Fra naturens side er jeg virkelig ikke morsom, så det kan hende jeg bommer stygt noen ganger;P Da er det bare å lukke igjen øynene og ørene;P

Det er vel helt normalt at en kvinne på 25 år «slår seg løs» på lekeplassen, ikke sant? Lurer vel hva faen jeg gjør der? Det skal mine tantebarn ha æren for. Henter frem mitt indre barn der for å si det sånn! Men, her om dagen, tro det eller ei, tok jeg turen alene. Litt trist kanskje, tenker du? Ikke døm så lett, din lille rakker;P. Man får ikke mer moro enn man lager selv. Haha. Nedenfor er det noen bevis på nettopp denne moroa!

På et tidspunkt befant jeg meg opp i et tre. Hentet tydeligvis frem min indre «klatremus» også. Er det bare meg, eller var den setningen litt på kanten?

I samme slengen tok jeg frem min indre «sklie» også!;P Noen som skjønte den? Eller var den for mye på kanten?

Ok, er ferdig med vitsene nå. Nesten så jeg vippet over kanten. Nå er jeg ferdig! Lover!

Siden jeg er i relativt godt humør i skrivende stund, slenger jeg på en liten godbit til. Kanskje mer for jenter denne godbiten her. Blir ikke akkurat nedfor av å gjøre gode kupp innen kleshandel. Etter 3 år som fattig student har jeg lært et triks eller to om gode kleskupp. Klarer å snuse meg frem til mye gode tilbud. I dag fant jeg en svart skjorte på tilbud fra Only. Opprinnelig pris var 200 kr, betalte 100 kr. En så enkel og nøytral skjorte passer til det meste.

svart kjole

Det andre kleskuppet er en mønstrete kjole fra Indiska. Kostet opprinnelig 179 kr, jeg betalte 50 kr. Kan se for meg å bruke denne kjolen med svart tights og Converse.

blå kjole

De fleste jenter vet at frisøren koster «flesk.» Det er egentlig ganske «hårreisende» (den var fin, ikke sant?) priser for farging og klipping, og prisene ligger vel fra 1400 kr og oppover. Jeg spurte frisøren hva hun kunne gjøre for  maks 900 kr. I dette tilfelle hadde jeg begynnende ettervekst, og misliker sterkt veldig markant ettervekst. Uansett, så jeg fikk farget hodebunnen litt mørkere, og dro fargen litt ut i lengdene. Det betalte jeg 820 kr for. Det var uten klipp, føn og styling. Men jeg fikk sitte under en annen type «hårtørker», husker ikke helt hva det heter, uansett så slapp jeg å dra med helt vått hår! Så det var jeg fornøyd med.

Da er jeg ferdig tror jeg. Slutt på moroa. Avslutter med en verdig godbit! Håper dagen blir «feiende flott»;))