«Venninner, gutter og ensomhet»

Innlegget her handler om litt forskjellig, og er kanskje litt rotete i forhold til ulike temaer. Nå som jeg skal skrive litt om ensomhet, så er det fra min synsvinkel. Kan hende jeg driter meg ut, men trøster meg med at det ikke er første gangen! Vurderte å slette hele innlegget fordi jeg kan være veldig pysete, men tenkte, faen, jeg kjører på! Har lest innlegget så mange ganger at jeg er helt rar i hodet. Håper innlegget gir mening. Så starter med ensomhet. Alltid det kjipe først:P Men fra spøk til alvor, hva er ensomhet? Jeg assosierer ensomhet med å være alene, være uten venner og lite/ ingen sosial omgang med andre mennesker. Men, trenger man nødvendigvis å være uten venner/være asosial for å føle seg ensom? Det tror ikke jeg, men hva faen vet jeg? Skal innrømme det at jeg ikke har mange venner. Min vennekrets er relativt liten. Det kan gjøre at jeg føler meg ensom, selv om jeg ikke direkte er det, spesielt når jeg sammenligner meg med andre som har en større vennekrets. Sånn at det er fullt mulig å kjenne seg ensom (tror jeg), selv om man ikke direkte er det. Det er vel heller ikke helt ukjent å føle seg ensom selv om man har mange folk rundt seg også! Slik at begrepet ensomhet kan bety så mangt.

For meg kan ensomhet være selvvalgt og ikke selvvalgt. Litt teit inndelt, men.. Noen tenker vel, hvem faen velger å være ensom? Det spørs egentlig hva man legger i begrepet ensom/ensomhet. Selvvalgt ensomhet tror jeg handler om at man selv tar valget å holde avstand fra andre mennesker pga. det emosjonelle, selv om man innerst inne ikke vil være alene. Men at menneskelig kontakt blir rett og slett for mye å forholde seg til. Det kan være av diverse årsaker som at man i bunn og grunn ikke stoler på andre mennesker, noe som gjør at man blir fort utilpass i sosiale sammenhenger og/eller er redd for å miste noen man er glad i, derav redd for å knytte seg til andre mennesker. Ikke selvvalgt ensomhet kan være at man ikke blir akseptert for den man er, for eksempel av samfunnet, selv om man så gjerne vil være en del av det. Det kan være økonomisk status, sosial status eller lignende, som gjør at man ikke blir akseptert. Dermed blir man på en måte en «einstøing» som blir holdt utenfor «resten av gjengen». Folk/samfunnet kan jo være så jævlig overfladisk noen ganger.

Jeg er egentlig mye ensom selv. Har på en måte blitt en vane å være ensom til tider. Jeg blir veldig fort utilpass rundt andre mennesker, spesielt nye mennesker. Skjønner meg ikke helt på andre mennesker heller, og sliter å skille mellom de med godt hjerte og ikke godt hjerte (for å skrive det litt klisjé-aktig). Men jeg har som sagt noen gode venner som gjør at jeg føler meg mindre ensom, selv om jeg ikke har så mange venner.

Det å bli fort utilpass rundt andre mennesker har sine ulemper kan man jo kanskje si. Har ikke akkurat gitt meg så mange fordeler så langt:P På kjærlighetsfronten har det ikke vært flust med dater. Gikk ut av et langt samboerskap nå i desember. Kan vel si det det sånn at det har gått relativt tregt når jeg har vært på 1 date i løpet av 8 måneder. Men, det var en ganske fin date da;) På den andre siden har jeg ikke hatt noe hastverk med å komme inn i et nytt forhold heller. Tar den tiden det trenger! Dessuten skal det litt til for å imponere meg;) Liker jeg å tro da.

Min kjære mor, du må ikke lese dette avsnittet altså. Men nå gjorde jeg deg vel enda mer nysgjerrig… Må bare nevne det, men det er et eller annet med meg og eldre menn. Menn i aldersgruppen 35-45 år, er ikke helt ukjent. For en liten stund siden satt jeg i baren for meg selv, og druknet mine sorger i Jäger og gin. Nei da, drakk riktignok Cognac, type Braastad! Og omstendighetene var vel ikke så dramatisk. Først kommer jeg i kontakt med en dame som hadde med seg 2 kompiser. Ble faktisk snakkende litt om ernæring. Så kom jeg i snakk med han ene, som var rundt 40 år. Han syntes jeg var pen og kunnskapsrik, og spanderte Braastad og greier. Vel og bra det, men tingen var at han var småbarnsfar. Kunne han ikke vært noen år yngre, og ikke småbarnsfar? Kan hende han bare ville være snill, ikke første gang jeg er innbilsk! Haha. Fælt å innrømme det! Snakket med han i ettertid, hvor han spurte om vi kunne dele noen erfaringer i forhold til ernæring!  Hææ? Ja vel…

Jeg har noen tålmodige venner! Har vel til tider, spesielt i ungdomsårene, ikke vært den beste venninnen. De venninnene jeg har, har sett de beste, men også de verste sidene av meg. Det har gått lange perioder, type år, hvor vi ikke har vært på talefot av diverse årsaker. Men før eller senere har vi funnet tilbake. Det kaller man gode venninner. Er så takknemlig for at jeg har dere:))

Men, jeg må si en ting, og det er at det er absolutt noen mennesker som gir skikkelig inntrykk. Det er ikke til å «stikke under en stol», elsker det uttrykket der, at det er noe spesielt med mennesker man møter i barne- og ungdomsårene. Samtlige mennesker som jeg har møtt i denne perioden, har jeg kontakt med den dag i dag. Dette er mennesker som betyr mye for meg!

Dette er da bilde av Runni ungdomsskole. Her har Nes-folket tilbrakt 3 år av sin ungdomstid! Sitter igjen med minner derfra, både på godt og vondt!

seher

Apropos ungdomsskole. Vi alle har vel hatt en ungdomsforelskelse? Eller? Det hadde jeg, big time også! Mange historier å fortelle om den forelskelsen, og det kommer flere innlegg om ungdomstiden. Denne gutten som jeg var forelsket i, fikk jo gjennomgå stakar!:P Hvis du leser dette, vet jeg ikke hvordan du reagerer! Må si det da, du er like kjekk som det jeg husker fra ungdomsskolen. Tok kontakt med deg i høst etter flere år uten kontakt. Hadde en anelse dårlig samvittighet for mine påfunn mot deg i mine yngre dager. Var jo som sagt forelsket i deg da! Var spent på hvordan du reagerte. Må ærlig innrømme at jeg har mast litt på deg! Beklager! At du ikke har blitt mer irritert, er faen meg helt utrolig! Husker spesielt i forbindelse med et arrangement at jeg skrev til deg, når jeg var irritert og full, og ikke hadde hørte fra deg: «Har du ikke baller til å svare meg?» Man kan trygt si at jeg, «went full female on you.» Det som overrasket meg, var at du faktisk forklarte hvorfor du ikke dukket opp! Hva faen hadde jeg noe med det å gjøre? Du kunne fint gitt faen å forklare. Tyder på at du kanskje er en bra person. Men furt og dust som jeg var, insisterte jeg på at du skulle slette meg som venn. Skikkelig voksent, og veldig stolt øyeblikk!:P Beklager så mye! Et av mine mindre stolte øyeblikk som kvinne!

Det er noe med det som står nedenfor:P

angry_woman_feminist

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s