Musikk – terapi for sjelen

Musikk er en stor del av livet mitt og fungerer på en måte som terapi. Det finnes musikk til alle sinnsstemninger. Alt fra glede til sorg til sinne. Det er det som gjør musikk så jævlig bra, det er så variert. Jeg tror virkelig musikk er terapi for sjelen. Jeg virkelig elsker musikk og liker et ganske bredt utvalg. Alt fra Ghost til Kygo til The Kinks. Familien min er jævlig glad i musikk også, og band som The Rolling Stones, The Kinks, Deep Purple, Neil Young og The Beatles er noen eksempler på band som er populære. Kan skryte på meg å ha sett The Rolling Stones, Neil Young and the Crazy Horse og Deep Purple live. Ikke typisk musikk jeg hører på til vanlig, men absolutt et minne for livet.

Et band som jeg er jævlig glad i er Ghost, eller kjent som Ghost B.C. i Amerika. De har jeg nevnt kort i et tidligere innlegg, men nå blir det litt mer detaljert. De er altså et heavy metal band fra Sverige, mer spesifikt Linköping. Populariteten rundt bandet har vokst fort i løpet av få år, og de er også kjent for sine, ja, litt uvanlige kostymer! Bandet består av Papa Emeritus 3 og 5 Nameless Ghouls. Under er Papa Emeritus 3 og 2 av de 5 Nameless Ghouls avbildet! Han Papa tror jeg virkelig er en kjekkas;))

Ghost bc

PHOTO COPYRIGHT JOHN McMURTRIE 2015

«Year Zero» var den første sangen jeg falt pladask for. Kan vel innrømme at jeg ble litt satt ut med en gang. Min første reaksjon var: «Det var da fælt til satanmusikk!» Men Ghost har så mye mer å by på. Ikke sjokkerende er det litt nakenhet i musikkvideoen til «Year Zero». Til og med han Papa selv kaster klærne. Det er dessverre sensurert. Haha.

De har til sammen kommet med 3 album:

Album nr. 1 «Opus Eponymous «, altså debutalbumet, kom i 2010

album nr. 2 «Infestissumam» kom i 2013

Album nr. 3 «Meliora» kom 21.august 2015. Blant annet Dagbladet gav dette albumet strålende kritikk.

Dave Grohl fra «Foo Fighters» var blant annet med å produsere «Infestissumam», hvis jeg ikke tar aldeles feil. Det var med dette albumet Ghost virkelig slo i gjennom. Jeg nevnte i sted at Ghost er et heavy metal band, men de lar seg inspirere av forskjellige band og artister, og har covret blant annet  sanger fra Abba, Roky Erickson, The Beatles og mange flere. Ghost sin versjon av Abbas «I’m a marionette» og Roky Ericksons «If You Have Ghosts», er helt utrolig! Anbefales på det sterkeste. Det har gått mange rykter om hvem som er bak maskene. Det er ganske imponerende at de har klart å holde seg noenlunde anonyme så lenge, med tanke på dagens bruk av mobiltelefoner, internett ol. Det har aldri blitt bekreftet hvem som er bak maskene, men det er vel egentlig mer eller mindre kjent nå. Det går i hvert fall sterke rykter om hvem de er!

Original versjon av «If You Have Ghosts» med Roky Erickson

Versjonen til Ghost

Bedøm selv hva dere foretrekker. Jeg personlig foretrekker Ghost sin versjon(sjokk). Men begge har sin sjarm;))

Jeg har sett Ghost live 2 ganger. Første gang på Valle Hovin, andre gang på Gröna Lund. De spiller 12. november på Sentrum Scene. Vurderer sterkt å ta en tur;)

Her er jeg da avbildet med Norwegian Wood T-skjorte og hatt. Haha;)

NW

Vil tipse om et annet svensk band kalt Tid.  Svenskene kan musikk! Jeg kan dessverre ikke så mye om dette bandet, men det ryktes at noen av bandmedlemmene fra Tid også er i Ghost. Men, hvem vet. Et jævla mysterium. Her er sangen «Världen Stannar Med Mig» fra det andre albumet «Giv akt.» Drit kul sang;))

Nå om dagen hører jeg på type en miks av blant annet house – musikk, Future Garage osv. Vet ikke om det er riktige sjangre for de som har peiling, men det var det jeg fant på nettet i hvert fall;)) Avslappende og digg. Virkelig «The Sound You Need.»

Er det noe feilinformasjon i dette innlegget beklager jeg det. Prøvde så godt jeg kunne å finne informasjon med god kvalitet:)

«If you have ghosts, you have everything»

«Jeg er klar for tull og bøll, og ting og tang»

Kommer et innlegg til om min bror som døde så altfor tidlig. Skulle egentlig ha skrevet sammenhengende med det forrige innlegget, men det er så tøft å skrive om dette. I skrivende stund renner tårene. Her tenker jeg å skrive litt om hvordan jeg husker ham før han ble syk. Det er så viktig å skrive om ham. Denne sorgen er tung, helt jævlig.

For ca. 2 uker besøkte jeg deg. Satt en liten stund og skravlet med deg. Om alt fra gutter, utdanning og fremtiden generelt. Ikke mye til respons da, det var vel stort sett jeg som sto for snakkingen. Forbipasserende stusset vel også. Der satt jeg aleine og snakket med en gravstein. Du har en trofast bamse hos deg. Den lille Tottenham bamsen (du var jo Tottenham gutt) tror jeg ble plassert hos deg sommeren 2004, så den er noen år gammel nå kan man vel kanskje si;)) Og se!

Bamse

Du var alltid på farten. Du var alltid travel. Mye som skulle gjøres. Men du stilte allltid opp for menneskene rundt deg og jobben din. Under er det bilder av noen siste hilsener fra folka på jobben din:))

mpe

Her er noen bilder av deg, storebror. Det første bildet er fra sommeren 2003. Dypt konsentrert med avisen.

Odd

Det andre bildet er fra høsten 2003 i leiligheten din.

lue

Storebror i sine yngre dager. Han var en tulling ja;))

odd 2odd5

Jeg har tenkt en del på hva du synes om meg nå. Hvilket valg jeg har tatt, hvordan jeg har håndtert sorgen, hvordan jeg er som person, egentlig alt og ingenting. Hva synes du om at jeg er tante? Passer jeg til det? Eller hva med at jeg tatoverte initialene dine i nakken min? God eller dårlig ide?;)) Noen valg jeg har tatt tror jeg du har vært stolt over, andre valg tror jeg du har tenkt: «Hva faen, lillesøs?» Hehe

Det er mange som savner deg. Familie, venner ekskjærester! Alle! Husker i begravelsen din. Det var stappfullt med mennesker. Tydeligvis at du hadde gjort inntrykk på folk. Ikke så rart! Så sjarmerende, snill, omtenksom, morsom, og rett og slett go’hjerta skal man lete lenge etter!

Tenker på alle kjærestene dine som jeg har hilst på opp gjennom årene! Du var, som jeg har nevnt tidligere, populær blant damene. Noe felles med alle jentene var at de var pene og blonde! Husker jeg alltid var så fascinert over disse pene jentene;)

Fester! Du sa ikke nei takk til en fest. Vi forteller fortsatt historier fra de gangene du hadde fest hjemme. Fy faen og huset så ut. Det var helt normalt det, at når vi kom fra Auli til Båstad og du hadde hatt fest, at pappa var jævlig forbanna, og jeg og mamma forsvarte deg. Det var normal rutine. Du hadde så dårlig samvittighet, og det var ikke meningen at det skulle gå sånn over styr. Men, hvis jeg ikke tar aldeles feil, pleide du noen ganger å sovne etter å ha drukket sprit mens festen fortsatte, så det er ikke så rart at det noen ganger gikk over stokk og stein;)

Lurer på hvordan ting hadde vært hvis du hadde levd. Jeg skulle gjort hva som helst for at du levde. Jeg vet at livet går videre, storebror! Men det er ikke så lett! Det er vi som er igjen, som må leve med denne sorgen, og på et eller annet vis fungere med den! Du skulle bare visst hvor mye din bortgang har påvirket livet mitt. Å miste broren sin når man er 13 år er ikke lett. Det er så jævlig vondt på mange måter!

Jeg kommer alltid til å savne deg! Det er noen jævla sterke følelser som vekkes når jeg skriver om deg. Jeg får så vondt i hjertet mitt når jeg tenker på hvor jævlig du hadde det på slutten av livet ditt. Jeg kommer aldri til å glemme deg, og aldri tilgi for hva som skjedde med deg! Du var jo så klar for «tull og bøll, og ting og tang.» Selv om det til tider har vært mye stress, og jeg ikke har tenkt så mye på deg, har du alltid dukket opp i tankene mine en eller annen gang. Håper ikke «lillesøs» driter seg for mye ut, og at jeg får noe ut av livet før jeg skal «hjem» til deg, «den tøffeste gutten.»

Under kan dere høre sangen «Den tøffeste gutten.» I starten og underveis i sangen kan man høre stemmen til min avdøde bror. Skvetter litt hver gang jeg hører den stemmen. Merkelig, det er flere år siden jeg har snakket med han, men når jeg hører stemmen hans, er det som om jeg har snakket med han i går. Har ikke glemt den stemmen ❤

http://urort.p3.no/#!/Band/kjell/Track/106778

Det er så mye mer jeg kunne skrevet om han. Men det er begrenset hvor mye jeg klarer å skrive om gangen. Det er rett og slett så tungt.

«Jenta fra landet»

Ingen tvil om at jeg er fra Nes. Har bodd i Nes i hele mitt liv, og jeg elsker å bo på landet. Det er ikke «til å stikke under en stol», der er uttrykket på plass igjen, at Nes er på landet. Har studert en stund i Oslo, men det frister virkelig ikke å bo der. Noen fordeler er det selvfølgelig ved å bo i byen. Men for meg blir det altfor mye stress. Når jeg og min venninne har kjørt mellom Årnes og Auli, er det fantastisk fint! Spesielt på kvelden når sola går ned. Frisk luft, grønt og generelt «renere» enn i byen, hvis det gir noen mening! Kan definitivt se for meg å bli boende i Nes, kanskje på Auli. Blant jorder, sauer, kuer, hester, traktorer, skog, der har du meg;P Herlig!

Et bilde av solnedgangen tatt fra Aulifeltet da jeg vandret for meg selv en sen kveld. Var særdeles fornøyd med det bildet;P Nailed it!

solnedgang

De som kommer fra Auli kjenner vel igjen denne stien. Går inn ved granvegen. Har hatt mange fine gå – og løpeturer der! Ikke minst mange «fine» minner fra da jeg har tryna. Aner ikke hvor mange ganger jeg har tryna i den skogen. Faen meg rart jeg ikke har slått meg ihjel!

gran

Det er ingen tvil om at Auli har mange motbakker. Har definitivt forbedret min kondisjon siden jeg flyttet hit i desember. Sikkert noen som har fått med seg en blondine som er rød i trynet, og puster og peser opp disse bakkene. Sikkert litt av et syn. Må heller ikke glemme banningen. Har en tendens til å banne når jeg er drit sliten. Eller, banner egentlig uansett!

Har bodd på Auli hele livet mitt. Skulle ikke forundre meg om det er her jeg ender opp. Men får se. Auli har definitivt blitt bedre på mange områder i løpet av få år.

Mitt andre hjemsted er Båstad<3 Mine foreldre har 2 hus. Kunne sikkert forklart hvorfor i all verden vi har 2 hus, men det gidder jeg ikke;P Må jo være litt mystisk når jeg kan. Bretter tross alt ut livet mitt på denne bloggen. Haha. Båstad er et lite tettsted i indre Østfold, Trøgstad kommune. Ligger ikke så langt unna Mysen og Askim, og ligger i landlige omgivelser! Hvis man vil en snartur til Sverige, er det ca. 3 kvarters kjøretur fra Båstad til Töcksfors. Det er digg. Spesielt kjekt da jeg snuste. Kunne ta en snartur for å hamstre snus for en langt billigere penge. Nå som jeg ikke snuser, er det mat og kosttilskudd som gjelder. Kanskje en liten øl i ny og ne;P Tåler ikke så veldig mye alkohol, ganske forbausende hvor fort brisen jeg blir! Der sporet jeg av. Sikkert jævlig mange som er interessert i hva jeg kjøper i Sverige.

Båstad 11857504_10207369478534961_776776761_n

Jeg er virkelig «jenta fra landet.» Her kommer jeg nok til å bo resten av livet. Jeg er på ingen måte et «bymenneske.» Godt alle er forskjellige:)

Runder av hele jævla innlegget med digg musikk:) Enjoy!

Mat, vektoppgang, trening og digg musikk;)

Mat er digg! Mat er nødvendig for å overleve. Men, jeg spiser slettes ikke bare for å overleve, men også for nytelse. Jeg elsker hvordan mat smaker og lukter. Ulik konsistens, salt, surt, søtt og bittert. Jeg er ikke kresen. Jeg er matelsker, og mat er dagens høydepunkt for meg. Alkohol er jeg ikke så glad i, men sjokolade derimot.  Den diskriminerer jeg ikke! Hvit sjokolade, melkesjokolade og mørk sjokolade, alt i grisen vettu! Elsker sjokolade over alt på denne jord. En annen ting jeg forguder er bær fra skog og hage, som også er en nytelse for seg selv, og er generelt mye diggere enn fra butikken. Under er det bilde av jordbær fra hagen, og bringebær og blåbær fra skogen. Utrolig godt og næringsrikt!

Bær

Mat og vekt henger sammen. Smertelig klar over det! Skal ikke mye utskeielser til før det dessverre vises på den jævla badevekta, og for så vidt sidebeina. Vekta er ikke nådig. Personlig liker jeg ikke å følge vektendringen ved bruk av badevekta, men heller hvordan kroppssammensetningen, dvs. forholdet mellom muskelmasse og fett endrer seg som resultat etter hvordan jeg trener og hva jeg spiser. Man kan bruke målebånd eller kjenne etter hvordan klærne sitter på kroppen istedenfor badevekta. Dessverre fra naturens side må jeg alltid passe på hva jeg spiser. Noen ganger krasjer det fordi jeg er så glad i mat. Det er så jævlig kjipt! Under er noen bilder av problemområdet mitt, som er magen. Fy faen og mye tid jeg har brukt på å irritere meg over denne kroppsdelen;P

Bildet under er fra 1. oktober 2014. Mye rundere mage og «lovehandles» er godt synlig.

WP_20141001_008

Det andre bildet under er fra april/mai 2015. Veide rundt 63-64 kg. Mindre fett, og mer definerte muskler. «Lovehandles» har blitt mindre synlig.

godt trent

Det tredje bildet fra 16.august 2015. Litt rundere i kantene, men fortsatt litt definert muskulatur. Har litt «Lovehandles»,  men ikke like synlig som i bildet fra oktober.

Mageside

16. august viste vekta: 67,3 kg.

Vekt

Jaggu, en vektøkning på ca. 4 kg i løpet av ca. 4 måneder. Nesten 1 kg i måneden! WTF.  Men skal sies at tallene på vekta ikke er 100 % nøyaktig, kan være noe avvik. Men uansett, vektøkningen valgte jeg faktisk selv, tro det eller ei. Som regel pleier det å være ganske så ufrivillig denne vektøkningen. Aner ikke hvor mange ganger jeg har kranglet med disse faens kiloene som på død og liv nekter å gi slipp! De er virkelig trofaste! Så man lurer på hvorfor jeg i all verden velger å legge på meg? Sannheten var at jeg trente jævlig mye, opp mot 2 timer om dagen i tillegg til at jeg spiste veldig strengt. Det bare funket ikke i lengden for meg. Merket at kroppen protesterte ganske bra. Derfor valgte jeg heller å trene litt mindre, ha litt mer avslappet forhold til mat, og heller legge på meg noen kg. Jeg trener nå ca. mellom 30-60  min hverdag. Annenhver dag trener jeg styrketrening ellers løper jeg litt. Elsker styrketrening. Får skikkelig stram kropp, og ikke minst blir man råsterk.;)

En annen ting med vektøkningen er at kroppen min ikke blir yngre! Jeg har «torturert» kroppen min, vel ikke direkte da, men har ikke alltid behandlet den bra. Mange slankekurer, mye fråtsing, snusing og annen dritt setter sine preg. Jeg har strekkmerker ( fy faen og jeg misliker dem), et stort arr på magen etter en bilulykke og cellulitter. Cellulitter og strekkmerker er jeg sikker på er djevelens verk! Aner ikke hvor mange kremer, som har hevdet at de har effekt på «djevelens verk», som jeg har prøvd. Etter erfaring er alt bullshit! Dumme meg som faktisk trodde på det;P Dust! Snusing er en annen uvane som jeg har klart å kvitte meg med. Har vel holdt på å sprekke ved noen anledninger, men har klart meg! Begynte å snuse da jeg var 18-19 år. Per i dag er jeg snusfri. Har vært det 2-3 år. Hurra for meg…

Under er en utskrift fra Tanita-vekten som analyserer kroppssammensetningen. Denne analysen tok jeg i april, og viser  blant annet hvilestoffskiftet, BMI, fettprosent, vekt osv .

Tanita

Måtte bare ta med et bilde av sporty Amalie, niesen min på 8 år. Aktiv jente som spiller fotball og går på skøyter. Er veldig glad for at alle tantebarna er aktive:) Da blir tante glad!

Amalie

Avslutter innlegget med litt digg musikk. Håper dere alle får en fin dag;))

Hei du «styggen på ryggen»

OnklP fant et passende navn til deg, din lille faen! Den stemmen som sier at man ikke klarer en dritt. Den stemmen som bryter deg ned istedenfor å bygge deg opp. Hvor mange kamper har ikke jeg hatt med deg, «styggen på ryggen»? Stort sett hver dag, er det en eller annen form for kamp. En mental krangel med meg selv.

Du viser deg på mange måter, blant annet som trøstespising, irritabilitet og nedstemthet når jeg er lei meg eller stresset. Men du kan fint også vise deg uansett hvilket humør jeg er i. Noe av det verste med deg, er at du er så jævlig uforutsigbar! Hvem av oss 2 som «vinner» disse kampene varierer, men det er ingen tvil om at du har vunnet de fleste kampene den siste tiden, din lille jævel. Du er en stor belastning for meg. Jeg er sliten, kan du ikke se det? Hvor lenge skal vi holde på med denne krangelen? Kan jeg ikke få fred en dag?

Alle har vel i mer eller mindre grad knyttet kjennskap til denne negative stemmen «styggen på ryggen». Den er virkelig ikke noe spøk, og det er ganske forbausende hvor stor påvirkningskraft denne stemmen har. Jeg og «styggen på ryggen» går langt tilbake i tid, og kjenner hverandre altfor godt. Jeg håper en dag at dette «vennskapet» tar slutt. Denne «vennen» stjeler for mye energi fra hverdagen min, og nærer seg selv på mine feil og negative ting som tilhører fortiden.

Jeg kan på mange måter skjønne at du tar liv. Jeg misliker deg så sterkt. Du gjør meg så jævlig redd når du står på som verst! Hva vil du egentlig ha ut av meg? Vil du at jeg skal dø? Ta mitt eget liv? Eller langsomt pines til døde? Jeg vet hva som gir deg næring. Negative ting som mobbing, vektproblemer, tristhet eller alt annet jævelskap som tilhører fortiden min. Du burde virkelig passe deg for den dagen jeg tar opp kampen med deg, da skal jeg «ødelegge» deg, «Styggen på ryggen». Da er nemlig frøken Janson Teig klar for kamp! Haha;)

«Fucker»

styggen på ryggen

 

«Venninner, gutter og ensomhet»

Innlegget her handler om litt forskjellig, og er kanskje litt rotete i forhold til ulike temaer. Nå som jeg skal skrive litt om ensomhet, så er det fra min synsvinkel. Kan hende jeg driter meg ut, men trøster meg med at det ikke er første gangen! Vurderte å slette hele innlegget fordi jeg kan være veldig pysete, men tenkte, faen, jeg kjører på! Har lest innlegget så mange ganger at jeg er helt rar i hodet. Håper innlegget gir mening. Så starter med ensomhet. Alltid det kjipe først:P Men fra spøk til alvor, hva er ensomhet? Jeg assosierer ensomhet med å være alene, være uten venner og lite/ ingen sosial omgang med andre mennesker. Men, trenger man nødvendigvis å være uten venner/være asosial for å føle seg ensom? Det tror ikke jeg, men hva faen vet jeg? Skal innrømme det at jeg ikke har mange venner. Min vennekrets er relativt liten. Det kan gjøre at jeg føler meg ensom, selv om jeg ikke direkte er det, spesielt når jeg sammenligner meg med andre som har en større vennekrets. Sånn at det er fullt mulig å kjenne seg ensom (tror jeg), selv om man ikke direkte er det. Det er vel heller ikke helt ukjent å føle seg ensom selv om man har mange folk rundt seg også! Slik at begrepet ensomhet kan bety så mangt.

For meg kan ensomhet være selvvalgt og ikke selvvalgt. Litt teit inndelt, men.. Noen tenker vel, hvem faen velger å være ensom? Det spørs egentlig hva man legger i begrepet ensom/ensomhet. Selvvalgt ensomhet tror jeg handler om at man selv tar valget å holde avstand fra andre mennesker pga. det emosjonelle, selv om man innerst inne ikke vil være alene. Men at menneskelig kontakt blir rett og slett for mye å forholde seg til. Det kan være av diverse årsaker som at man i bunn og grunn ikke stoler på andre mennesker, noe som gjør at man blir fort utilpass i sosiale sammenhenger og/eller er redd for å miste noen man er glad i, derav redd for å knytte seg til andre mennesker. Ikke selvvalgt ensomhet kan være at man ikke blir akseptert for den man er, for eksempel av samfunnet, selv om man så gjerne vil være en del av det. Det kan være økonomisk status, sosial status eller lignende, som gjør at man ikke blir akseptert. Dermed blir man på en måte en «einstøing» som blir holdt utenfor «resten av gjengen». Folk/samfunnet kan jo være så jævlig overfladisk noen ganger.

Jeg er egentlig mye ensom selv. Har på en måte blitt en vane å være ensom til tider. Jeg blir veldig fort utilpass rundt andre mennesker, spesielt nye mennesker. Skjønner meg ikke helt på andre mennesker heller, og sliter å skille mellom de med godt hjerte og ikke godt hjerte (for å skrive det litt klisjé-aktig). Men jeg har som sagt noen gode venner som gjør at jeg føler meg mindre ensom, selv om jeg ikke har så mange venner.

Det å bli fort utilpass rundt andre mennesker har sine ulemper kan man jo kanskje si. Har ikke akkurat gitt meg så mange fordeler så langt:P På kjærlighetsfronten har det ikke vært flust med dater. Gikk ut av et langt samboerskap nå i desember. Kan vel si det det sånn at det har gått relativt tregt når jeg har vært på 1 date i løpet av 8 måneder. Men, det var en ganske fin date da;) På den andre siden har jeg ikke hatt noe hastverk med å komme inn i et nytt forhold heller. Tar den tiden det trenger! Dessuten skal det litt til for å imponere meg;) Liker jeg å tro da.

Min kjære mor, du må ikke lese dette avsnittet altså. Men nå gjorde jeg deg vel enda mer nysgjerrig… Må bare nevne det, men det er et eller annet med meg og eldre menn. Menn i aldersgruppen 35-45 år, er ikke helt ukjent. For en liten stund siden satt jeg i baren for meg selv, og druknet mine sorger i Jäger og gin. Nei da, drakk riktignok Cognac, type Braastad! Og omstendighetene var vel ikke så dramatisk. Først kommer jeg i kontakt med en dame som hadde med seg 2 kompiser. Ble faktisk snakkende litt om ernæring. Så kom jeg i snakk med han ene, som var rundt 40 år. Han syntes jeg var pen og kunnskapsrik, og spanderte Braastad og greier. Vel og bra det, men tingen var at han var småbarnsfar. Kunne han ikke vært noen år yngre, og ikke småbarnsfar? Kan hende han bare ville være snill, ikke første gang jeg er innbilsk! Haha. Fælt å innrømme det! Snakket med han i ettertid, hvor han spurte om vi kunne dele noen erfaringer i forhold til ernæring!  Hææ? Ja vel…

Jeg har noen tålmodige venner! Har vel til tider, spesielt i ungdomsårene, ikke vært den beste venninnen. De venninnene jeg har, har sett de beste, men også de verste sidene av meg. Det har gått lange perioder, type år, hvor vi ikke har vært på talefot av diverse årsaker. Men før eller senere har vi funnet tilbake. Det kaller man gode venninner. Er så takknemlig for at jeg har dere:))

Men, jeg må si en ting, og det er at det er absolutt noen mennesker som gir skikkelig inntrykk. Det er ikke til å «stikke under en stol», elsker det uttrykket der, at det er noe spesielt med mennesker man møter i barne- og ungdomsårene. Samtlige mennesker som jeg har møtt i denne perioden, har jeg kontakt med den dag i dag. Dette er mennesker som betyr mye for meg!

Dette er da bilde av Runni ungdomsskole. Her har Nes-folket tilbrakt 3 år av sin ungdomstid! Sitter igjen med minner derfra, både på godt og vondt!

seher

Apropos ungdomsskole. Vi alle har vel hatt en ungdomsforelskelse? Eller? Det hadde jeg, big time også! Mange historier å fortelle om den forelskelsen, og det kommer flere innlegg om ungdomstiden. Denne gutten som jeg var forelsket i, fikk jo gjennomgå stakar!:P Hvis du leser dette, vet jeg ikke hvordan du reagerer! Må si det da, du er like kjekk som det jeg husker fra ungdomsskolen. Tok kontakt med deg i høst etter flere år uten kontakt. Hadde en anelse dårlig samvittighet for mine påfunn mot deg i mine yngre dager. Var jo som sagt forelsket i deg da! Var spent på hvordan du reagerte. Må ærlig innrømme at jeg har mast litt på deg! Beklager! At du ikke har blitt mer irritert, er faen meg helt utrolig! Husker spesielt i forbindelse med et arrangement at jeg skrev til deg, når jeg var irritert og full, og ikke hadde hørte fra deg: «Har du ikke baller til å svare meg?» Man kan trygt si at jeg, «went full female on you.» Det som overrasket meg, var at du faktisk forklarte hvorfor du ikke dukket opp! Hva faen hadde jeg noe med det å gjøre? Du kunne fint gitt faen å forklare. Tyder på at du kanskje er en bra person. Men furt og dust som jeg var, insisterte jeg på at du skulle slette meg som venn. Skikkelig voksent, og veldig stolt øyeblikk!:P Beklager så mye! Et av mine mindre stolte øyeblikk som kvinne!

Det er noe med det som står nedenfor:P

angry_woman_feminist

«Girls just want to have fun»

Stemmer det!:) «Girls just want to have fun» har verket i hodet mitt i hele dag. Skjønner egentlig ikke hvorfor!  Så valgte å bruke den setningen som tittel. Var på Metro senteret en liten tur, og fant en klesbutikk. Jævlig mye fint, og mye tilbud. En stakkar faen som meg må «slå» til da! Hva er vel mer gøy enn klær og shopping for en jente?  I hvert fall nå som jeg slipper å krangle med størrelsene i butikken. Mange dårlige minner der. Eneste jeg mangler er en tykk lommebok;)) Mobilen som er min trofaste venn, ble hyppig brukt under prøving av klær. Veldig amatørmessig da, mye selfies. Begynner faktisk å bli en jævel på å ta selfies, og kan snart egentlig bli kalt «The Queen of selfies.» Fant noen kule klær (eller jeg synes det da). Har vel egentlig aldri vært flink med mote, så resultatet kan vel egentlig diskuteres. Btw, fant de kuleste Converse skoene noensinne. Blå med blomstrete mønster! Elsker Converse<3 Her er noen bilder. Noe modell materiale er jeg vel ikke, men man må gjøre det beste ut av hva naturen har gitt.

klær klær 2

Klær 4

Jeg elsker litt utradisjonelle farger på håret kan man vel si. Jeg har hatt lilla, rosa og nå er det blå som gjelder, så snart har jeg hatt hele jævla regnbuens farger på hodet! Ble litt inspirert av min niese som bor i Sverige. Hun farget lengdene blått. Så da hermer tante litt;)) Bare så det er sagt, var hun mye tøffere enn meg. Hun hadde en dypere og finere blåfarge;)

blå 2

 «Feeling blue»

«Den tøffeste gutten er kommet hjem»

Dette innlegget handler om min bror som altfor tidlig gikk bort. En type hyllest kan man kanskje kalle det. Kan hende noen kjenner seg litt igjen i dette innlegget, den følelsen å miste noen. Spesielt noen som er unge. Tittelen på innlegget har jeg fått godkjent til å bruke. «Den tøffeste gutten er kommet hjem» er opprinnelig en sang som ble skrevet til min avdøde bror. Synes tittelen er så fin, klarte ikke å finne på en bedre selv. Han var jo den tøffeste gutten.

Du ble født 18. juni 1979. Du ble ikke gammel, bare 24 år. En av de verste dagene i mitt liv er 23. oktober 2003, den dagen da du tapte kampen mot kreften. Den dagen kommer jeg aldri til å glemme.

Hvordan skal jeg starte med å beskrive deg? Morsom? Sjarmerende? Du var populær hos damene, ingen tvil om det;) Snill? Vimsete? Travel? Du hadde alltid travelt! Skulle alltid noe! Det hendte noen ganger hvor jeg ventet og ventet, men du kom aldri. Jeg så skuffet og lei meg. Du hadde så dårlig samvittighet. Men, du tok med meg på mye morsomt også som jeg alltid kommer til å huske:) Festglad var du også! Huset fikk virkelig gjennomgå etter dine fester. Aner ikke hvor mange ganger pappa var så jævlig forbanna på deg, men jeg og mamma forsvarte deg alltid! 🙂

Våren 2002 begynte de første symptomene. Symptomene minnet om magesår, men sommeren 2002 tydet diagnosen på Non-Hodgkins lymfom stadium 3. Du fikk konstatert denne diagnosen oktober 2002, og ble innlagt på Radiumshospitalet. 1 år skulle by på mye opp og nedturer, inn og ut av sykehuset. Nå husker ikke jeg alt 100 %  korrekt, men formen din varierte, og det er ingen tvil om at du var igjennom noen tøffe behandlinger. Jeg kunne se hvordan du ble tynnere, mistet håret, nesten ikke orket å spise.

Det er spesielt en episode som jeg husker godt, det var vel august 2003. Vi var på restauranten go`biten i Mysen i forbindelse med Momarken. Når vi spiste, husker jeg du måtte ut en tur. Du sa at du bare ville lufte deg litt, men trolig hadde du så jævlig med smerter at du rett og slett bare måtte gå ut. For sannheten var, at du ikke ville vise hvilke jævlige smerter du hadde. Du var stort sett alltid, i hvert fall de gangene jeg var med deg, positiv og morsom. Du skulle vinne over kreften, det var du fast bestemt på! Du hadde en flott kjæreste på den tiden som støttet deg. Hun kommer jeg aldri til å glemme, og er så takknemlig for alt det hun gjorde for deg.

Det er ingen tvil at jeg har slitt mye i ettertid. Det er så ubeskrivelig vondt å miste noen man er glad i for alltid. Jeg vet det, at du hadde satt pris på at jeg gikk videre i livet. Det har jeg gjort også, selv om det har tatt lang tid. Faen, det jo ingen fasit på sorg, sorgen vil alltid være der! En del av meg kommer alltid til å synes det er urettferdig og jævlig at du døde så ung, hva er meningen med det? Jeg har nettopp fylt 25 år, og har ikke engang kommet ordentlig i gang med livet mitt. Venter på ferdig utdannelse, jobb, familie osv.  Det setter ting i perspektiv.  Å dø 24 år gammel skulle ikke vært lov! Litt rart at jeg er «eldre» enn deg, storebror. Det er du som skulle passet på meg, vært irritert over tingene jeg gjorde som tenåring, lært meg diverse ting.

Oss to ❤

Odd

Jeg savner deg. Savner deg så jævlig mye. Et tomrom som alltid vil være der. Er så glad i deg, det er så urettferdig det som skjedde. Du er jo storebroren min, det vil du alltid være. Det skal du vite. Før eller senere sees vi igjen, vi alle skal «hjem» tilslutt.  I mellomtiden skal «lillesøs» prøve så godt hun kan å utnytte livet fullt ut,  noe jeg vet hadde gjort deg glad:)) Så lenge jeg lever, vil jeg alltid vite at den tøffeste gutten er kommet hjem ❤ ❤

Her hviler du med en pus som du faktisk fant i motorrommet på bilen din :)) Bildet er tatt høsten 2003, ikke så lenge før du døde.

Odd-J

Mobbing – en djevel i forkledning?

Det er ingen tvil om at mobbing har vært veldig i fokus den siste tiden. Det kommer stadig flere mennesker frem med historier om det å være et mobbeoffer. Derimot er det et mindretall av mennesker som tør å stå frem som mobbere. Det er egentlig ikke så rart, det er ingen stolthet å være en mobber, og konsekvensene som mobbing kan medføre kan være ganske alvorlige. På den andre siden er jeg ikke akkurat stolt av å ha vært et mobbeoffer heller, må ærlig innrømme at jeg rett og slett føler meg som en taper til tider! Generelt har jeg veldig lite sympati for mobbere. Kall meg gjerne kald, men det er sannheten! Skal egentlig være forsiktig med å dømme en mobber, for man vet egentlig ikke hva som skjuler seg bak den «tøffe» fasaden . Det jeg har erfart som mobbeoffer, er at mobbing kan være en djevel i forkledning som gir smerte, en smerte som i mer eller mindre grad varer livet ut. Smerten kan «blekne» med tiden, men resultatet blir nesten som arr i sjelen. Mobbing skjer både på skolen, men også på arbeidsplassen. Det er ganske skremmende å se hvordan mobbing kan påvirke et menneske, spesielt psykisk.

Jeg har selv vært et mobbeoffer. Mobbingen skjedde på barneskolen, dvs. fra rundt 1. klasse til 7. klasse. Mer eller mindre 7 år. Noe av grunnen til at jeg ble mobbet var pga. vekten min, jeg var større en gjennomsnittet, og fordi jeg hadde lese -og skrivevansker. Mine lese -og skrivevansker gjorde at jeg ble «hengende» etter de fleste i klassen, og begynte ikke å lese og skrive før i 3. – 4. klasse. Det var et mindretall av elever i min klasse som fikk tilrettelagt undervisning i enkelte fag, og jeg var en av dem. Det gjorde at vi med den tilrettelagte undervisningen ble tatt ut fra resten av klassen, noe som ikke akkurat reduserte mobbingen. Dessverre er sannheten at jeg var et svakt barn, men har egentlig ikke ville innsett det før nå i senere tid. Jeg var «annerledes», men skulle tatt igjen. Stått opp for meg selv. Det turte jeg faen ikke!

Nesten 7 år med mobbing har satt sine preg, og jeg merker ettervirkninger selv nå som jeg er 25 år. Jeg sliter til tider med å være sosial, og selvtilliten min er ikke alltid den beste, dette spesielt med tanke på vekt og utseende, men også i forhold til det faglige og teoretiske. Føler meg til tider bare jævlig dum og håpløs. Slanking begynte jeg med rundt 12 års alderen, og kan huske allerede tilbake til 7. klasse hvor en lærer var bekymret og tilkalte min mor fordi jeg i en periode ikke spiste matpakke på skolen. Jeg slet også lenge med å spise offentlig fordi jeg følte at alle så på meg som den «feite jenta» som kastet i seg maten. Aner ikke hvor mange ganger jeg kranglet med foreldrene mine når vi var ute og spiste, rett og slett fordi jeg ikke klarte å spise ute blant folk selv om jeg faktisk var sulten. Ganske stusselig egentlig, men det var realiteten. Mobbingen økte også  angsten for å være fysisk aktiv med klassen, som det å ha gym, og ikke minst det å fremføre foran klassen.

I ettertid kan jeg se, hvis jeg ikke tar helt feil, at jeg brukte mat som trøst. Jeg spiste mer fordi jeg hadde det jævlig, rett og slett trøstespising. Den dag i dag har jeg fortsatt tendenser til at hvis jeg er lei meg eller er veldig stresset at jeg har lyst til å spise. Og hvis jeg spiser da, kan du vedde på at jeg kan spise i flere timer. Akkurat som om den «bremsen» som sier at man er mett på en måte er borte/ødelagt. Da går det i sjokolade, brus, kaker, potetgull, bare masse søppelmat. Heldigvis klarere jeg noenlunde å holde tilbake denne «spise-djevelen», selv om den noen ganger kommer frem.

Har lyst til å påpeke at det var noen jenter i min klasse som stilte opp for meg i denne perioden. Hvis noen av de jentene leser dette, skjønner de hvem jeg mener:)) Jeg er evig takknemlig for den støtten! Og for å påpeke en annen ting, så er det ikke så lenge siden jeg fikk en PM på Facebook av en gutt som gikk i klassen min, som unnskyldte seg for sin oppførsel på barneskolen. Han var ikke den verste til å mobbe, men jeg ble kjempe glad for meldingen:)

Jeg har selv gjort ting jeg angrer på, og ikke er stolt av. Men jeg har aldri mobbet noen over flere år. Noe av hensikten med dette innlegget er å få utløp for noen jævlige følelser. Jeg husker godt hvem de verste mobberne var, og det var spesielt 3 gutter i klassen min. Jeg har ikke glemt dere, selv om jeg helt ærlig har veldig lyst til det. Har tenkt litt på hva jeg vil si, gjøre, hvis jeg noen gang ser dem ansikt til ansikt. En del av meg vil gi dem en real omgang med juling (bra jeg trener styrketrening), det skal jeg ikke legge skjul på, men på den andre siden hva hjelper det? Den andre delen vil at jeg skal holde hodet hevet, akseptere og tilgi, og samtidig vise de jævlene hva jeg har oppnådd! Men helt ærlig, det er virkelig vanskelig å si hva jeg vil gjøre, må nesten være i den situasjonen først!

Min venninne og jeg snakket sammen om dette med mobbing, og hun sa det rett ut som det mest sannsynligvis er, og det er at mobberne gir faen. Hun kunne ikke tenke seg at de kom til å unnskylde seg. Og det er for så vidt greit det, det er jo jeg som kaster bort tiden min på å tenke dette som tilhører fortiden. Dessuten vet jeg ikke om det hadde hjulpet med en unnskyldning etter nesten 7 år med mobbing. Vanskelig å si! Men mobberne har, kall meg gjerne sytete og det er jeg sikkert også, ødelagt en del av livet mitt. Vet det høres forferdelig dramatisk ut, men jeg overdriver ikke når jeg skriver at nesten alle problemer knyttet til spising, vekt, det å være sosial og selvtillit generelt har sin rot i mobbingen. Dessuten får jeg ikke slettet fortiden. «Denne djevelen» vil følge meg til den dagen jeg dør.

Vil avslutte med å si at det finnes verre tilfeller med mobbing, som dessverre har langt mer alvorlig utfall, enn i mitt tilfelle. Mobbing er og forblir, i mine øyne, ikke uskyldig på noe som helst måte. Jeg har tantebarn og krysser virkelig fingrene for at de ikke blir utsatt for mobbing! Vil ikke at de skal gå i gjennom det samme helvete som meg. Heldigvis har jeg hatt en bra familie som har støttet meg!

Hehe, slenger på et bilde på slutten som jeg føler passer til innlegget. Livet har sine lysglimt, som sola i bakgrunnen på en måte skal representere, men hvis man ser litt nærmere på ansiktet og øynene til denne jenta, ser man et ansikt som gjenspeiler en fortid som har vært vanskelig på flere områder, og som vil alltid være en del av denne jenta.

sunshine

«Why do all good things come to an end?»

Som tittelen sier «Why do all good things come to an end?» er et veldig godt spørsmål. Det siste halvåret har vært tøft. Mye har skjedd på kort tid. Tro meg, da har det virket som om tiden har gått fryktelig sakte, og aldri skulle ta slutt.  Til tross for at jeg bare er 25 år har jeg opplevd mye siden jeg var 7-8 år. Livet har bydd på noen jævlige utfordringer, og ingen tvil om at det har satt sine spor. Jeg trenger å få utløp for mine tanker og tenker blogging kan være noe for meg. Sånn generelt har jeg det bra, har en flott familie, helsen min begynner å komme seg etter en tøff periode og jeg er i god fysisk form. Men jeg har en stemme i hodet som kan være min verste fiende. Den har en forkjærlighet for å dra meg så langt ned den kan. Hvis jeg ikke tar feil, kaller OnklP den «styggen på ryggen». Den stemmen som sier at man ikke klarer en dritt, og som dessverre har vært hyppig på besøk den siste tiden.

Fordelen med å ha vært gjennom en del tøffe perioder i livet (skal man ikke se det positive alt da?) er at man, enten man vil eller ei, blir sterkere mentalt selv om det ikke føles sånn. Har hatt perioder hvor jeg har vært langt nede en stund, men jeg klarer som regel å komme meg opp igjen. Selv om det noen ganger tar jævlig lang tid.

Gråting har jeg egentlig alltid sett på som et tegn på svakhet, men det var et sitat som virkelig traff meg mitt i  hjertet:

crying-is-not-a-sign:

Om det er sant kan vel diskuteres. Hva faen vet jeg? En ting er sikkert, og det er at det er mange år siden jeg har felt så mange tårer som jeg har gjort denne våren/sommeren.

Som jeg nevnte i videoen jeg la ut for noen dager siden kan bloggere bli utsatt for netthets og nettmobbing. Nå er jeg såpass liten og ny slik at det skal vel litt til før det skjer. Men vil folk gjøre narr av meg, min blogg, mine tanker eller andre ting er det bare å slå seg løs. For all del. Det sier vel mer om vedkommende enn meg, men jeg kommer til å sensurere personlige innlegg med tanke på detaljer og med hensyn til familie.

Dette var mitt første innlegg:)) Mine innlegg videre kommer til å variere med tanke på innhold. Mat og trening er også en viktig del av livet mitt som jeg kommer til å skrive en del om. Skal ikke se bort i fra at jeg lager noen innlegg om sminke, hårprodukter ol. Denne bloggen er ganske enkel og grei, men liker jeg å blogge etter en stund gjør jeg den mer fancy. Greit å starte enkelt. Er det noen tips, forslag eller andre ting er det bare å sende meg mail eller PM på facebook. Det blir jeg glad for:) Takk til alle som har støttet meg. Spennende å se hva som skjer videre med blogg og video.

Tonje