Fremhevet

Livet med sorgen

Når en mister et menneske som står en nær, så påvirker det livet. Den dagen broren min døde, døde en del av meg også. Skal ikke skrive på deres vegne, men vil nå tro at foreldrene mine og søsknene mine opplevde noe av det samme. Det kan gå lang tid mellom hver gang jeg besøker graven hans. Er det ikke rart, siden jeg savner han så mye? Hvorfor ikke oftere? Er det livet som kommer i veien, eller smerten jeg føler når bekreftelsen på at han er død er rett foran meg? Begger deler? Jeg får dårlig samvittighet for å leve videre, men samtidig hadde han nok satt pris på at jeg gjør det. Det er ikke meningen å «rulle rundt» i selvmedlidenhet, men sorgen kan være komplisert. Uansett hva som skjer kommer det alltid til å være et tomrom i livet mitt, skulle så gjerne ønske at han levde. At han kunne vært med til USA, på bursdagsfeiringer, jul, familiesammenkomster.. Hvis han hadde vært i live i dag, hva hadde han gjort da?

I perioder har jeg bilder av han fremme, men når påminnelsen om at han ikke er blant oss blir for tøff, legges bildene bort. Jeg har ikke akseptert at han er død, men må leve med sorgen hver dag. Bare de som har opplevd å miste noen skjønner hva jeg mener, men igjen, alle bearbeider og lever med sorg forskjellig. Men, en ting er sikkert, ingen skal dø 24 år gammel. Vi sees igjen storebror, men først skal jeg leve (prøve, selv om ting ikke går som planlagt) ❤

Fremhevet

Trening

Trening kan også være et hjelpemiddel mot depresjon, i tillegg til medikamenter. Trening kan bidra positivt for psyken. Har konkurrert i styrkeløft i ca. 1.5 år, og i løpet av den tiden har jeg opplevd både opp-og nedturer i sporten. Knebøy, benkpress og markløft er krevende øvelser, men gir enorm mestringfølelse når en klarer det.

I sommer holdt jeg på å slutte. Gikk på ei «litta» smell da vettu etter et stevne, og i perioden etter ble jeg nesten kvalm av tanken på bøy, benk og mark. Følelsen failure er kjip. Grein og kjørte bøy, that’s how I roll.. Kjører fortsatt bøy, dog mindre grining.

Selv om en ikke er den mest snakkesalige(tar litt tid ja), så kan en oppfatte menneskene rundt seg. Så langt virker styrkeløftmiljøet trivelig og trygt, og erru litt nervøs, er det gull verdt med et slikt miljø👍

Fremhevet

Medikament (mot depresjon)

Det blir ikke mye blogging om dagen, men i dag velger jeg å skrive litt. I 2 måneder har jeg brukt et medikament ved navn Brintellix, som benyttes mot depresjon. En kommer til et punkt i livet hvor noe må gjøres. Skal på ingen måte fraråde å gå til psykolog, men prating har aldri vært helt min ting. Brintellix er et nytt medikament med lite bivirkninger. Erfaringen så langt er positiv, dvs. er ikke like nedstemt som før. Vet ikke hvordan en skal beskrive depresjon, men det er helt jævlig, tungt og tar mye energi. Ingen skam å prøve medikamenter. Jeg har slitt i mange år, og for meg og mitt tilfelle har Brintellix hjulpet. Skal i første omgang bruke det frem til sommeren, tar en ny status da.

Mye mulig jeg ikke er tøff nok, siden valget falt på medikamentbruk, men til syvende og sist handler det om overlevelse.

Fremhevet

Resultat-laserbehandling

Før(venstre) og etter(høyre) bilde av behandling med fraksjonert co2 laser. Gått ca. 1,5 måned. Ser per dags dato ingen store forskjeller. Mulig arret har blitt litt jevnere. Kanskje trengs det noen måneder til før endelig resultat. Er uansett glad for at jeg prøvde behandlingen. Skal vel nevnes at jeg er litt tjukkere på høyre bilde, noe som kan gjøre at arret virker mer fremtredende.

Fremhevet

Skam

Det siste en person som har blitt mobbet skal føle er skam. Men, det er en viss skam og flauhet knyttet til det å være et mobbeoffer, føler den. Skammen eksisterer og «beviser» min oppvekst som et svakt barn. Var du ikke sterk nok til å forsvare deg? Var du så ubetydelig for de andre at du like gjerne kunne få påpekt dine svakheter gjennom flere år? Mobbing kommer alltid til å være en svakhet og noe jeg gruer meg til å fortelle nye mennesker i mitt liv. For å virkelig bli kjent med andre mennesker er barndommen en sentral del å snakke om. Vel, det er større sjanse for at jeg skremmer vekk nye mennesker.
Noe av grunnen til at jeg skriver om mobbing er for å herdes. Bli tøffere i hodet. Kanskje finnes det noen sjeler der ute som kjenner seg igjen også.

Det hjelper ikke å sutre over fortiden, men det er sabla mye bagasje. Mye som skjedde frem til jeg var 13 år. Mye av ungdomstiden husker jeg ikke. Prøver å huske, men det er mye som bare er svart. Kanskje jeg ikke vil huske heller.
Vil jo leve, ikke bare eksistere.

Fremhevet

Endelig 😊

Det er en fantastisk følelse når kroppen endelig er i slaget. I hele sommer har hodet og kroppen vært sliten. I ettertid ser jeg i større grad sammenhengen mellom min prestasjon på stevne i juni og den dårlige formen som har regjert i sommer. Enten er jeg pingle(mye mulig altså), eller så var «turen i kjeller’n» litt i det meste laget, for å si det sånn. Det har tatt ca. 3 måneder for kroppen å komme i bedre form, fra begynnelsen av juni til september. Har rett og slett ikke klart å presse meg til nye perser og har generelt prestert dårligere på trening gjennom hele sommeren. Deltok på et stevne i slutten av august, men sleit der også. Serien i juni 102,5-57,5-155, men i august 102,5-55-140(prøvde 157.5 kg ML, men det gikk rett vest) Wtf, hva skjer?😥 Men vet nå at er det behov for ekstra krefter, så erre bare å ta seg en «tur i kjeller’n», men det er et sted en ikke burde være over lengre tid, og etter en tur dit er det behov for en sabla lang restitusjonstid både for kropp og sinn.

Kroppsvekta har vært en issue også, rundes tallet ned til 70 ish eller opp til +75 kg? 🙃 Orker ikke den skuffelsen med kroppsvekta fucker opp muligheten til kvalifisering med det første. En annen mulighet er vektklasse 84, bare bruke sabla lang tid på å bli sterk, men det går. Er for gammel til vektmaset, har slitt med vekta siden barneskolen.

Men nå er ihvertfall kroppen i mye bedre form og det føles meget bra 🙂Tålmodighet er viktig! Me happy☺☺

Fremhevet

Laserbehandling

For en uke siden ble det utført laserbehandling på arret mitt. Det er ca. 10 år siden forrige behandling med laser, dengang uten nevneverdig hell. Behandlingen nå i 2018 heter fraksjonert CO2 laserbehandling. De første dagene var arret rødt og hovent. Det kan ta måneder før det endelige resultatet. Noen uker før laserbehandlingen ble arret smurt med Airol krem,(A vitaminsyre) som bl.a. stimulerer kollagenproduksjonen. Legger ved bilde av det endelige resultatet om 2-3 måneder. Arret blir aldri helt borte, men det er lov å håpe at behandlingen reduserer synligheten noe. Siden det er en ganske sterk laser er det vanlig med bare 1-2 behandlinger. Arret er på magen og huden der tåler en trøkk for å si det sånn.

Fremhevet

«Stille type»

Den følelsen når du er awkward sosialt, en slik en «stille type», som bare er der. Gjør ikke stort ut av seg, men bare eksisterer. Tørrprating er en utfordring, skjønner ikke hvordan folk klarer det. Hvordan holder man det gående? Har litt issues med sosiale sammenkomster, blir fort nervøs ja. Det hender jeg må bruke litt tid på å manne meg opp når jeg skal være sosial. Men å snakke om temaer som for eksempel sorg og depresjon(med andre ord jævlige ting) er ikke like stress. Men det er ved lett tørrprat ting går litt på halv tolv..

Vi mennesker er forskjellige, men de fleste vil føle seg inkludert sosialt, selv vi «stille typene» 🙂

Fremhevet

Tunge løft – mentalt sterkere?

Knebøy, benkpress og markløft. 3 øvelser. Mental helse. Er det mulig å løfte seg mentalt sterkere?

Jo tyngre løftene er, jo høyere blir stemmen i hodet som sier at du ikke klarer det. Den stemmen som er med deg 24/7 og som du daglig kjemper imot, en stemme som blir forsterket når du tviler på deg selv. Flere som kjenner seg igjen?

Min erfaring etter det første stevnet i styrkeløft, er at den negative stemmen ikke har vært like fremtredende som tidligere. Så, hva har skjedd med den overvektige jenta med dysleksi, som gruet seg til gymtimer på skolen og å fremføre/stå foran andre? Hun blekner mer og mer med tiden som går. Er fortsatt newbie, men skal trene og pushe meg så jævlig ut av komfortsonen!

Fremhevet

Fuck cancer

En person som før var full av liv, er alvorlig syk. Å se denne personen i sykesengen trigget noe. Det kom en tåre etter besøket. Det skal nevnes at jeg ikke kjenner vedkommende så godt, men situasjonen var kjent, sett det før. Det gjør noe med deg å vite at personen som ligger i sykesengen fremfor deg, som puster og eksisterer, kanskje ikke lever om en uke eller en måned.. Kreft er en uforutsigbar sykdom. #fuckcancer

Mine tanker går til alle kreftrammede og pårørende.

Fremhevet

Råskinnet 2017

Gjørme. Vann. Myr. Det er faen meg slitsomt når halve kroppen sitter fast i en myr og du må dra deg selv opp, eller du hjelper en stakkar som er stuck i myra. Når oppover -og nedoverbakkene er så bratte at en må krabbe(ihvertfall vi uerfarne terrengløperne). Valse ut i kaldt vatn. Når en banner, ler og tryner rundt i skogen. Måtte vært litt av et syn for de vaktene som sto rundt omkring. Fikk høre at en kvinne skadet benet ca. 3 km før mål, men en fra militæret bar henne resten av løpet, slik at hun fikk gjennomført Råskinnet. Det kan gå hardt for seg..

Den følelsen å gi slipp på alt og bare hoppe ut i det utfordrende terrenget. En ble jo møkkete og sliten uansett, så det var bare å kjøre på. Råskinnet 2017 var moro og utfordrende.

Btw, brukte ca. 2 timer på 9 km. Synes du det var lang tid, løp selv da;)

Bilde øverst til venstre: Står der med svetteringer og gjørme over det hele, men er fornøyd. Bilde nederst til venstre: 2 fornøyde jenter med hver sin Råskinnet t-skjorte. Store bilde til høyre: Jada, snegla(iført i blå t-skjorte) på vei inn i mål✌

Fremhevet

Antidepressive legemidler eller trening?

Som nevnt i et tidligere blogginnlegg, så er det forskjell på forbigående sørgeprosesser og depresjon(negativ tenkning, selvmordstanker, lav selvtillit osv). Har slitt mer eller mindre siden jeg var 13 år, og det sies at hjernen er ferdigutviklet rundt 25 årsalderen, betyr det at tankegangen per dags dato skal vare livet ut? Så, for ca. 2 uker siden bestilte jeg legetime. Skulle forhøre om antidepressive legemidler. Har aldri brukt det før, så vet lite om blant annet bivirkninger. Var fast bestemt på at nå er det nok, eneste løsning er medikamenter, kanskje alt blir bedre hvis man får «litt hjelp». Men hvorfor ikke oppsøke psykolog? Mange finner hjelp i det å snakke, men snakking er ikke for alle. Vet nøyaktig hva som er «galt» (hvis det kan skrives slik), ingen trenger å fortelle meg det. Har lest litt om at mobbeofre kan slite lenge med ettervirkninger, som Posttraumatisk Stresslidelse (PTSD). «Har du ikke kommet over mobbingen ennå?» Noen har stilt meg det spørsmålet. Jobber med saken. Det tar tid. Bli mobbet selv i 7 år, så kan du føle på kroppen hvordan det er å leve med det i voksen alder og prøve å komme deg ut av det. Det hjalp ikke akkurat på min «recovery» å se min egen bror ligge for døden, hvis jeg kan skrive det slik. Traumatisk nok det også! #Fuckcancer

«Cluet» er å finne og bruke hjelpemidler som man kan leve med.

Trening er en stor del av livet, og i den forbindelse kom jeg til å tenke på hvordan antidepressive legemidler kan påvirke dagsformen mtp bivirkninger? Hvis bivirkningene påvirker negativt evnen til å jobbe og trene, så er slaget allerede tapt. Trening har nærmest fungert som terapi, men det føles ikke alltid som det er nok. Trenger noe mer for å føle seg enda bedre. Men hva om medikamenter ikke er nok i lengden det heller, hva om behovet for å føle seg bedre blir større igjen? Hva løsningen da? Øke dosen med medikamenter, som igjen kan det føre til økt risiko for misbruk/avhengighet?

Så har tatt et valg. Legetimen ble avbestilt dagen før. Antidepressive legemidler kan være et alternativ, men ikke nå. Skal bruke trening aktivt for å forbedre min psykiske helse.

Det er også en grunn til at jeg har satt et spesifikt mål med min fremtidige trening(er ikke helt klar for å fortelle hva det er ennå). Rett og slett teste min psykiske og fysiske styrke. Kan man til en viss grad «behandle» seg selv?

Hvis det er noen som har erfaringer med antidepressive legemidler, psykisk helse og trening, så er det bare å ta kontakt på mail eller PM på facebook:)

Fremhevet

Take it up a notch. 

Større setemuskulatur er vel og bra, men føler at det blir litt snevert og overfladisk. Tenker at det er på tide å «take it up a notch». En sterk kropp er ikke å forakte. Mitt nye mål med treningen krever at man er tøff i hovudet –  et langsiktig mål. Kommer vel an på hvordan man definerer «tøff i hovudet», men føler at temperamentet mitt kanskje er en fordel, i forhold til det jeg skal bedrive tiden med fremover. Det er vel ikke til å «stikke under en stol» at Teig-slekta har et temperament, man bare ser det ikke så ofte. Når det først kommer frem, så er det ganske synlig.. 😂

Mens vi er inne på hvordan man er tøff i hovudet, kanskje det er på tide å bruke all den dritten som har skjedd i fortiden til noe mer fornuftig? Kanskje på tide å bruke de vonde følelsene til å prestere?

Kommer tilbake til hva mitt nye mål er..^^

Fremhevet

Én setning..

Det er nå slik en gang at skrivefeilene eksisterer i aller høyeste grad (skal ikke se bort fra at det er noen skrivefeil i dette blogginnlegget også..) Nei, droppet ikke ut av skolen altså, men det er slik at dysleksien har et eksponeringsbehov fra en tid til en annen, noe dyslektikere er godt kjent med. Og når det kommer til lesing, så er dysleksien på plass der også. Trofast med andre ord.

Dette skjedde nylig, skulle lese en bok høyt for en gutt på 4 år. Ikke noe avanserte greier, en enkel barnebok. Regnet med at det skulle gå smooth. Tja.. Det gikk smooth «for en staket stund», men så er det denne dysleksien da, og det var snakk om én setning. Én setning som jeg ikke forsto sammenhengen av, og dermed ikke evnet å uttale riktig(tok bare litt tid..) Tror jeg ble «noen år eldre» før jeg klarte å uttale den setningen riktig. Tenkte bare: «Takk gud for at han ikke kan lese, og forhåpentligvis ikke hører så nøye etter.» Kleint da, 26 år og det skal én setning til for at jeg blir satt ut.. Yey. Sånn går no dagan.

#evneveiklivetut #slutteraldriåleseogskrive

Fremhevet

Tidligere innleveringsoppgaver

Ernæring, min store lidenskap. Gikk gjennom noen tidligere innleveringsoppgaver fra studietiden, og det er noen oppgaver jeg husker bedre enn andre.

Mini-litteraturoppgaven – «miniversjon» av bacheloroppgaven.

ern-2600-minilitteraturoppgave

En annen oppgave, er om livsstilsendring. Det var vel siste studieåret, hvor pensum tok for seg blant annet livsstilsykdommer, vektreduksjon, ernæring i forhold til fysisk aktivitet osv.

ern6010-livsstilsendring

Må jo mimre litt nå som jeg begynner å dra på åra.

 

#Påtideåfriskeoppkunnskapen

Fremhevet

«Skal du bare gi opp?»

Hmm, skal du det? Er du en slik person som gir opp så fort du møter litt motgang?

Hjernen påvirker hvordan vi takler motgang, men også livet generelt. Det er spesielt én stemme, som er en skikkelig j*vel, og som påvirker negativt hvordan man takler livet: «Du klarer ingenting», «du er ikke verdt noe», «kanskje det beste er å ta ditt eget liv, så slipper du å være en belastning for andre». Den stemmen er ingen spøk. Livet er hardt, og ingen av oss kommer til å overleve, vi alle skal dø en dag. Noen tidligere enn andre..

Husker en av de siste gangene jeg så min bror før han døde, han lå i sykesengen på Radiumhospitalet, blek og avmagret. Kreften hadde spredd seg og han hadde ikke lenge igjen å leve.. Noen av mine siste ord til han var: «Jeg er glad i deg.» Var ikke stort mer jeg klarte å si, selv om jeg visste at han snart skulle dø.

Jeg er 26 år nå. Han ble bare 24 år.

Vi som lever uten alvorlig sykdom og har muligheten til å bli gamle, er ufattelige heldige, selv om vi møter motgang i livet.

Hvordan du lever livet og takler motgang, er opp til deg selv.

«Skal du bare gi opp?»

Fremhevet

Støl..

Kort oppsummert: Klarer jeg noen gang å gå normalt igjen?:P

Stølheten sitter som et skudd, og begynte i setemuskulaturen og lårene. Men nå har stølheten inntatt ryggen og skuldrene også. Var på min første PT-time i går, det var heftig😅. Det kjennes i dag, å gå i trapper eller reise seg opp fra sofaen tar lengre tid enn normalt..

Det er lenge siden jeg har vært så sliten som i går, og svetten rant for å si det sånn. En av de virkelig tøffe øvelsene var utfall bakover i smithmaskin. Fikk opp pulsen, og trodde bena mine «sang på siste verset» en stund. Ja, det er en rimelig hard øvelse!

Variasjon er viktig med hensyn til motivasjon, og det faktum at kroppen vender seg fort til samme belastning/ øvelser over tid. Kanskje behovet for variasjon var på tide? Det kjennes sånn ut. Støl, støl og atter støl-  men jeg liker det;)

Takk til PT’en som pushet meg ut av komfortsonen:) Det var det behov for!

PS: Ikke undervurder kvinnelige PT’er. De er ganske så tøffe!

Fremhevet

Hvorfor trener du?

Mange grunner til å trene regelmessig, spesielt med tanke på hvor stillesittende hverdag mange har.

Men, hvorfor trener du egentlig? Er det på grunn av helseeffektene eller det estetiske? Trener du først og fremst for å se bra ut naken, mens helseeffektene kommer i annen rekke? Det er ikke noe galt med det, men for mange er det tabu å si at man trener nettopp for å se bra ut naken. Kanskje en er redd for å virke overfladisk..

Hva er målet med treningen? «Automatisk» ville jeg påpeket helseeffektene ved treningen. Det er det jeg vil si høyt, men skal innrømme at jeg også trener for å se bra ut. Ingen hemmelighet det. For eksempel, så er større setemuskulatur veldig ettertraktet, da min er «liten» fra naturens side(store lår og liten rumpe, noen som kjenner seg igjen?). Men, når det er nevnt, så er det mange fordeler med en sterkere setemuskulatur(ikke bare at det ser bedre ut), for eksempel å gå eller løpe i motbakker blir mindre anstrengende, og vi som bor på Auli er godt kjent med motbakker. Merker også at ryggen i mindre grad blir belastet når setemuskulaturen er sterkere. Må heller ikke glemme at trening generelt påvirker den psykiske helsen.

Så hvorfor trener du?

Fremhevet

«Hvor får du selvbeherskelsen fra?»

«Hvor får du selvbeherskelsen fra?» Det spørsmålet fikk jeg fra en venninne. Hun siktet vel til at jeg har en tendens til å si «nei, takk» til noe søtt etter maten, og det faktum at jeg har klart å holde vekten noenlunde stabil de siste årene(selv om vekten har variert med noen kilo).

Hmm, hvor kommer selvbeherskelsen fra? Vanskelig spørsmål. Måtte reflektere litt for å si det sånn..

Overvekt, tatt i betraktning personlige erfaringer, bringer ingen positive minner. Det er realiteten. Ser jeg på barnebilder av meg selv, blir jeg bare irritert. Tykk, tykk og atter tykk. Kan vel si at en del av selvbeherskelsen kommer fra frykten for å bli tykk – igjen. Vil nevne at en ikke er dømt til å være ulykkelig selv om man er tykk. Men å bli mobbet i mer eller mindre 7 år pga.overvekt, setter sine spor. Det er min erfaring med å være overvektig.  That’s life.

Hmm. Ikke mitt stolteste øyeblikk. Potetgull var «bestekompis».

chubby2

Må jo ha med skrytebilde som viser hvordan kroppen ser ut i dag. Ikke det at jeg ser så forbaska bra ut nå, men det er i hvert fall en liten forbedring..

15368718_10211309284467647_1785329432_o

Selvbeherskelsen kommer også fra interessen for trening og ernæring, to faktorer som reduserer frykten for å bli tykk. Trening hjelper meg på måter som ikke kan beskrives, ikke bare fysisk, men også psykisk. Trening er min terapi, og for å få gode resultater av treningen og ikke minst holde vekten nede, så er kunnskap om ernæring viktig.

Så, selvbeherskelsen kommer kanskje fra frykt? Eller er svaret helt på trynet?

 

 

 

 

Fremhevet

«Stille vann har dypest grunn?»

Skal ikke undervurdere introverte mennesker. Åh, dere skulle bare visst..

Introverte mennesker kan virke vanskelig å komme innpå, men det er kanskje en fordel til tider? Hvem er de menneskene man snakker med? Hvem er de virkelig?

Klarer man først å «bryte» den stille fasaden, da kan du få en overraskelse. Utad virker introverte mennesker kanskje ikke «helt med», men tro meg, vi får med oss ganske mye.

For min del, så kan jeg være på en fest en hel kveld uten å si så mye, mens andre snakker. Har det bra for det. Det er ikke sånn at jeg sitter å surmuler, det kommer en latter i ny og ne, så jeg følger jo med. Er ikke hjernedød(hjernen fungerer noenlunde ok).. Skal vel nevnes at mer innabords det blir, mer snakk blir det..

Siden introverte mennesker ikke sier så mye, så kan de fremstå inkompetente, følelsesløse og ikke evner å ha sin egen mening. Men det er kanskje de «stille»,  som har veldig mye kunnskap, som står ved din side når du trenger det som mest, og som har sterke meninger.

Introverte mennesker – «Stille vann har dypest grunn?»

Det skal nevnes at prestasjonsangst kan være veldig hemmende for introverte mennesker, derav fremstå inkompetent. Men vi kan bli mer ekstroverte og selvsikre, det er fullt mulig.

Og må ikke glemme, en introvert person har behov for en ekstrovert person i livet^^ Har mye å lære av hverandre.

 

 

 

Fremhevet

“Ser bra ut på bildet”

 

Er vi kvinner egentlige modige når vi legger ut såkalte «realistiske bilder» av oss selv i sosiale medier? Med «realistiske bilder», tenker jeg på kvinnekropper med cellulitter, strekkmerker, ja, noen ekstra kilo her og der.. Eller gjør vi bare narr av oss selv? Vi legger ut disse bildene(flesteparten) for å «slå et slag mot» skjønnhetspresset, som «forteller» oss hvordan kvinnekroppen skal se ut, for å være attraktiv..

Men når jeg tenker over det, så kunne jeg egentlig brukt et filter for å få finere mage. Alt handler jo om fasade, se bra ut. Glemte det jeg.. Neste gang, skal det være «perfect» altså, selv om det ikke er realistisk. Så lenge det ser bra ut på bildet, er det samme f*en hvordan det virkelig er.

Måtte bare peke på arret i tilfelle det ikke var synlig… No shit, ikke synlig i det hele tatt fra før av..

#ugly

15609347_10211491833111249_610181690_o.jpg

 

 

 

 

Fremhevet

«Begynner å dra på åra»

Du vet du «begynner å dra på åra» når:

-du bare må ha en powernap i løpet av dagen. Ja, powernapen er en selvfølge. Pleier alltid å duppe av på sofaen. ZzZ

-Du nærmer deg slutten av tyveårene og anser deg selv som relativt ung, helt til du blir kjent med 18-19 åringer.. #foreveryounginmind-alltid…

– Anti-Aging kremer er et faktum. Har begynt vettu. Rynkene kommer sakte, men sikkert. F*ck!

-Du fikk et gjensyn med Pokemon i 2016.. Barndomsminner..

14285421_10210459617706509_1581645966_o

-Grått hår begynner å bli en bekymring. Holder oversikt over hårmanken..

– CD-spilleren tas i bruk og  Nelly «Hot In Herre» spilles på full guffe(eller Amy Diamond «What’s in it for me»)

 

 

 

 

 

Fremhevet

Hot

Hot, hot, hot! Badstu vett.. Det er rimelig hot. Måtte selvfølgelig prøve etter at en venninne anbefalte det, så det har blitt en rutine, alltid badstu etter trening.

Badstu er bra for huden, varmen åpner porene og man svetter mye. Huden blir renset og den «ungdommelige» gløden kjem tilbake(det er ikke dårlig). Blir så fin atte(etter den verste rødheten har gitt seg, vel og merke). Varmen kan også gjøre godt for stive og ømme muskler. Sørg for å drikke nok væske, siden væsketapet er betraktelig større når man sitter i det «hotte» rommet.

Jaja, måtte selvfølgelig ta en selfie. Må jo dokumentere alt jeg gjør, eller så har det ikke blitt gjort:P

#Livetanno2016

PS: Mobilen overlevde varmen, og bart og briller er hot^^

15403011_10211327537083951_169611288_n

Fremhevet

«Den går jeg ikke med!»

 

Å prøve klær er ikke alltid like moro. I mine yngre dager da jeg var en del kilo tyngre, så var prøving av klær et sant helvete. Blir nesten dårlig av å tenke på det. Og det lyset som er i prøverommene, er et kapittel for seg. Misliker det sterkt.

Her om dagen så var det tid for å finne en kjole. Julen er tiden for å pynte seg. Fant en tettsittende kjole i fargen mørkeblå, ganske fin. Gikk inn i prøverommet, tok på meg kjolen, og i speilet ser jeg en ung kvinne(kan fortsatt kalle meg ung, er ikke så gammel..), som ser j*vlig misfornøyd ut. Og det første jeg tenkte når jeg så kjolen på var: «Den går jeg ikke med!». Følte meg lubben, og ikke minst kom mange av de negative følelsene frem, som jeg tidligere har erfart ved prøving av klær.  Min mor skulle på død og liv se meg i denne kjolen.. Hennes dom var at kjolen satt fint. Kommer vel an på øyet som ser. «Enden på visa», er at kjolen ble med meg hjem.  Tenker at, i en alder av 26 år, så er det på tide å la usikkerheten dra et visst sted. Kanskje jeg ser litt «chubby» ut i kjolen, men det er ok. Hva annet skal jeg skrive?

#Værstoltavkroppendin

 

 

 

 

Fremhevet

Just relaxing

Sofa, tv, te, frukt, godt selskap og lettbrus, er en god oppskrift på en avslappende kveld. Liker det behagelig, akkurat som en liten sofagris. Mangler bare en mann som kan holde rundt meg(et tappert forsøk på å være morsom..) Men det hadde vært romlemantisk ja..

Dråget har inntatt sofaen. «Slapper av. Frukt. Pepsi Max. Te» – That’s right!

 

Fremhevet

Mmm, ribbe..

Ribbe, eller julemat generelt er digg. Skal ikke kimse av førjulsmiddag. Ribbe in my tummy.

Må heller ikke glemme at det er 1. søndag i advent.

#soonchristmastime

Her ligger vidunderet i selskap med farsekaker;p Og snart julepølse(pølsa er viktig den også.)

#Snartveldigmett

Fremhevet

«Limited edition»

Nancy Sinatra fremfører «These boots are made for walkin'», som ble utgitt i februar 1966. Musikkvideoer har forandret seg mye siden den gang. Mange vil kanskje tenke i negativ retning..

Versjonen fra 1966 har sin sjarm.

Tenker, hvorfor ikke prøve selv?

Kan vel kanskje konkludere med at jeg ikke har så mye foran kamera å gjøre.. Synes du det er smertefullt å se på?:P

#vinterskokanværesexyda

Fremhevet

Markløft m/stang

Etter en oppfordring i forbindelse med trening, så har jeg lagt Hex Bar på hylla for en liten stund og tester markløft med stang i stedet. Skal nevnes at vekten er redusert fra 47,5 kg til 30 kg, da markløft med stang stiller større krav til teknikk, enn ved bruk av Hex Bar. Dere får se videoen å bedømme teknikken selv.

Å starte lørdag med 1,5 t treningsøkt, er ikke dårlig det. Kanskje greit etter gårsdagens utskeielser.. Ikke akkurat manko på kalorier..

 

Fremhevet

Den rette veien

Vekten er nå 66,1 kg. Juhu, målet er nådd. Hurra for meg.. For ca. 1,5 måned siden var vekten 61,3 kg, kunne nesten kategoriseres som undervektig.

Til tross for utdannelsen min innen ernæring, så er mat og spising til tider anstrengende. Det er ikke fysisk anstrengende å løfte en brødskive å ete den etter en treningsøkt(!), men tenker mer på det psykiske aspektet rundt mat og spising. Det å slite med vekten fra ung alder gjør noe med mentaliteten rundt mat. Vanskelig å finne balansen, vet ikke hvordan jeg skal forklare det bedre..

På sikt er målet å hjelpe mennesker som har et anstrengende forhold til mat. Vektproblemer er ikke ukjent, har kjent det på kroppen. Vi snakker bredt spekter: Overvekt, overtrening, jojoslanking og undervekt.

Å finne balansen, den rette veien, handler kanskje om å feile først? Uansett hva det gjelder, enten det er kjærlighet, utdannelse eller jobb..

 

 

Fremhevet

Åja, den buksa..

Den følelsen når du ser den kuleste buksa, bestiller den, men så er den ikke flatterende på kroppen i det hele tatt. Been there, en del ganger. I dag er intet unntak. Bestilte en ganske så snasen treningsbukse, men den var ikke så snasen på min kropp.

Chubby thighs, anyone? Kan se noen cellulitter som vil vise seg frem på venstre lår også! Snasent.. Ett bilde sier mer enn tusen ord, sies det.. Da sier vel høyre bilde sitt om hva jeg synes om buksa..

 

Men den var digg å bevege seg i.. 😉

 

Fremhevet

Det er bare å jobbe på

Det er bare å jobbe på! «Det er itjnå som kjem tå seg sjøl»- Definitivt ikke.

Skal du oppnå noe, må du jobbe for det.

Jeg har jobbet veldig mye med det nye treningsprogrammet og mine spisevaner. Skuldrene mine har blitt mye bedre og vektøkningen er på rett vei. Kroppen min virker friskere, sterkere. Det er godt å vite at en får «lønn» for arbeidet.

Filmer litt når jeg trener. Det for å se hvordan teknikken er. Jeg er ganske ny i forhold til å trene med tunge vekter( i filmen benytter jeg Hex bar), men teknikken kommer gradvis. Ufører øvelsene sakte for å lære inn riktig teknikk, slik at risikoen for skader reduseres.

 

 

Fremhevet

Jetlag

Jada, her sitter jeg klokka 5 på en lørdagsmorgen og blomstrer. Jetlaget har virkelig inntruffet (noe så j**lig også).. Ikke rart man blir døgnvill, det er 9 timer forskjell mellom Norge og USA. Nå som klokka er 5 om morgenen i Norge, så er faktisk kroppen «innstilt» på at det er klokka 8 om kvelden (tiden i USA). Jetlag kan oppstå når man flyr gjennom flere tidssoner, og kroppens «klokke» følger døgnrytmen fra USA, noe som ikke stemmer overens med døgnrytmen i Norge. Ikke rart det går over «stokk og stein» de første dagene. Kan ta opp mot 6 døgn før kroppen vender seg til den nye døgnrytmen.. Da er det bare å vente da..

På torsdag, så var planen å stå opp tidlig å trene, det kunne jeg bare glemme, sov til halv 1 på dagen.. Ups.. Natt til fredag, så sov jeg hele 1,5 time. Våknet klokka 2 om natten lys våken. Skulle på jobb halv 7. Det var bare å holde ut det. Var passe kjøttkake utover dagen.. Så sitter jeg grisetidlig nå og blogger. Yey..

Fremhevet

Bilder fra USA

Det ble selvfølgelig tatt mange bilder i USA, noe som er verdt å dele.

Det er vel på sin plass å takke de som gjorde turen til en flott opplevelse, og spesielt en takk til mor og far som gjorde ferden til USA mulig:)

Disneyland:)

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Desert Trip:)

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Litt diverse andre bilder:)

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Fremhevet

Reisefeber

Ferden går til USA imorgen.. Helt sykt..

Første jeg tenker er, «supersize me»:P Porsjonene der borte kommer til å bli en interessant opplevelse.. Akkurat denne uken kommer jeg til å gi blaffen i kalorier. Da får jeg heller kommer hjem med en liten «pondus».

Uansett, det kommer til å bli en opplevelse.

USA, here we come!

 

Fremhevet

Ka gjør du..

Ka gjør du på en lørdagskveld? Ute å fester med skinnvest eller tar livet med ro foran TV’en? Hmm. Føler du et press i forhold til å ha helgen fullbooket med planer? Har du angst for å bli sett på som «kjedelig», hvis du ikke har planer? Mange spørsmål, dessverre er det dårlig med svar..

Hvis du sitter hjemme nå å tenker: «Faen, skulle vært ute og forgiftet kroppen med mengder av alkohol, men så sitter jeg hime og er relativt kjedelig..», så er du ikke alene. Det er flere av oss ute i den vide verden som tenker slik. Det er helt ok å være «kjedelig» fra en tid til en annen. I skrivende stund ligger Solfrid’en ved min side i sofaen. Vært på date i dag med sjokolade og potegull-det gikk meget bra;) Har en anelse kjærlighetssorg(hvis man kan kalle det det) og da er sjokolade gull verdt. En fordel med rolige kvelder: Slipper fyllesyke.. Og hendelser man såvidt husker..

 

 

 

Fremhevet

Det bles ute..

Det bles ute ja.. Til tross for nokså bedritent vær, valgte jeg å gå av på Rånåsfoss stasjon. Fikk tilbud fra mor å bli hentet, men hvorfor ikke ta en slik forfriskende joggetur med regn og vind som pisker deg i trynet? Synd for meg, kom den angrende følelsen straks toget kjørte avgårde, mens jeg sto på togstasjonen ensom og forlatt. Forferdelige saker..

Skal ikke kimse av spreke grevlinger. Så en stakkar mellom Rånåsfoss og Auli. Mens jeg løp for å komme hjem, løp grevlingen for å komme seg unna meg..

Men nå sitter jeg inne og skriver et nokså meningsløst blogginnlegg, men i varmen, uten regn, vind og grevling..

Fremhevet

Mental styrke

I blogginnlegget «Livet så langt..», beskrives hendelser som har skjedd i livet mitt. Disse hendelsene har virkelig utfordret min mentale styrke. Hvordan hadde din mentale helse vært, hvis du hadde gjennomgått alt det jeg har, og du bare er 26 år? Hadde du taklet det?

Tankegangen «dette orker jeg ikke mer» er nokså kjent.

Trygghet er noe som verdsettes høyt. Det er først når jeg er trygg, potensialet mitt kommer frem. Jeg har et stort potensiale og en rå mental styrke. En mental styrke som ingen kan ta fra meg.

Klønete og distré, ja, kan vel fremstå slik(det er relativt kjedelig det..) Men kjenner du meg ikke, så skal du være ekstremt forsiktig med å dømme.. Har du tenkt på at noe av årsaken til at jeg lærer sakte, er på grunn av dysleksi? Eller sosial angst? (ja, sliter med det også-yey..)

Du ser meg kanskje smilende på et bilde, men bilder viser ikke alltid sannheten. Hvordan har jeg det egentlig? Alle kan sette opp et smil..

Alt det som har skjedd, har satt sine spor.

Er det mulig å akseptere og bli fortrolig med fortiden? Komme seg videre, starte nytt kapittel?

Fremgang er mulig.

I går st0 jeg på stand i forbindelse med jobb. Det er aller første gang. Det å oppsøke folk er definitivt utenfor komfortsonen min. Men kan ikke vike unna alle utfordringer som er. Det at jeg i det hele tatt sa ja og gjennomførte det, tyder på trygghet.

Min mentale styrke er et resultat av alt det jævlige(beklager språket) som har skjedd. Jeg kommer aldri til å gi meg. Det går kanskje sakte, men en dag skal jeg oppnå mitt potensiale.